I forberedelse til boken, har jeg måttet vurdere hvor privat og utleverende jeg skulle være. Skulle jeg bli helt Knausgård eller skjule det som kan åpne sår? Skal man si alt, på godt og vondt? Hva skal man unnlate? Vil noen bli såret av å lese min side av opplevelsene? Beskrivelser av egne vonde opplevelser inkluderer også ofte andres. Hele boken risikerer å bli oppfattet som ett oppgjør.
Som en av mine betrodde som fikk lese manuset tidlig, sa: “Alain! Hvor mange skal du gå i krig med!” Jeg kjente meg helt overveldet av den uventende reaksjonen. Faktisk litt litt sjokkert, men sånn kan reaksjonene bli fordi tanker og ord i mitt hode, vil oppleves annerledes i andres. Samtidig så har jeg en forståelse for reaksjonen deres, fordi forordet mitt ikke var ferdig enda.
Fra forordet:
“For å kunne fortelle denne troshistorien, har både fine og vonde episoder i livet mitt blitt lagt igjen i boken. Minner som jeg helst skulle vært foruten og gjerninger jeg skulle sett ugjort … Den eneste grunnen til at jeg kan fortelle disse historiene er at alt allerede er tilgitt. Absolutt alt. Gjennom tilgivelsen har Gud visket ut disse gjerningene fra livets bok. For meg er disse episodene blitt minner uten smerte eller sinne.”
I boken har jeg valgt å bare ta med noen få av episodene. De som er nødvendige for å fortelle historien. Ikke mer eller mindre. Et viktig prinsipp var også at alle parter skulle få lese boken før utgivelse, for eventuelt å gi kommentarer og justere.
Nettopp på grunn av at størrelsen av den tilgivelsen jeg selv har fått og den tilgivelsen Gud har gitt meg frihet til å gi, så finnes ikke disse ugjerningene lenger. Ikke de som nevnes, eller ikke nevnes i boken. Noen arr og erfaringer er det, men ingen vonde, bitre eller sårende følelser.
Men hvorfor skrive om ting som kan potensielt såre andre, tenker du kanskje? Kan man ikke bare la det fare i stillhet? Jo absolutt, det hadde vært en mulighet. På samme måte som smerten er blitt båret i mange år, i stillhet. Det var absolutt et alternativ i bokskrivingen.
Utfordringen min er at det da alltid ville ha ligget der å murre under overflaten. Som mange av oss, så har jeg vokst opp i en familie som er særdeles dårlig på konflikthåndtering. Som regel resulterer det i stillhet, sure oppgulp og splittelse i familien.
Nettopp gjennom å legge smerten og tilgivelsen i boken, opplever jeg det fører sammen. Man bringer det som var vondt frem i lyset og sier hva det var, og at det er vekke nå. For det handler ikke om å peke på noen. Det handler ikke å henge noen ut. Det handler etthundreprosent om å vise frem det vonde og fortelle at det er sluppet fri, en gang for alle. For hvis man skal snakke om tilgivelse på mer enn et teoretisk nivå, bør man kunne holde smerten frem i hånden, og si at dette her, det finnes ikke mer.
I starten av denne uken var jeg på ordinasjonssamling for kommende prester i Nidaros Bispedømme. En av mine oppgaver var å holde en liturgisk andakt i ett av kapellene i Nidarosdomen. Tekstene handlet om da Moses førte Israelittene tørrskodd over Sivsjøen og om dåpen. (2 Mos 14:15–22 , Tit 3,4–7 og Matt 3,11–12) En del av min lille mini-preken minner meg om dette med tilgivelsens ansikt.
Her ett utdrag:
Hvorfor måtte Egypterne dø i Sivsjøen? Og hvorfor måtte Israelittene være vitner om det?
Kanskje det var på grunn av at Israelittene selv måtte se at den slavestanden de flyktet fra, ble tilintetgjort? At de gamle lenker var nå evig brutt. At hvis de ønsket å dra tilbake, så ville de komme tilbake til en andre virkeligheten de forlot. Sånn pleier møter med Gud å være. Han endrer fortid og fremtid. Hvorfor? Fordi den Hellige frigjørelsen ikke bare befrir. Den vasker ren og gir retning. Omvendelse fra slaveri til frihet.
For omvendelse er ikke bare å vende om, men mest av alt å vende seg mot, mot Gud, og følge Han dit Han vil. Når man har fått utslettet sin gamle identitet som slave, kreves det tid å lære om sin frie identitet i Kristus. For Israelittene tok det 40 år. 40 år på en reise som kunne tatt 11 dager. Å Følge Gud har aldri vært enkelt eller ukrevende.
I dåpen blir også det gamle syndige mennesket druknet. En arvet slavestand som uskyldig har festet seg ved oss. For mange en livslang vandring i ørkenen på leit etter meningen med livet, frelsen og etter en gjenopprettet Gudsrelasjon. Men frelsen trenger du ikke lete etter, for den er alltid her med oss i nåden. I troen på Gud Faderen, i den oppstandne Jesus Kristus og Den Hellige Ånd.
Som Israelittene i Mosebøkene ser kanskje vi også for ofte bakover på det trellbundne liv. Tilbake til gamle synder som allerede er tilgitt. Tilbake til den kjente smerten. På lenker som allerede er brutt. Handlinger som er blitt vasket bort i det nådige dåpsvannet. For selvom dåpen er en én gangs hendelse, øser Guds dåpsvann og Ordets kraft, helt til den siste dag.
For,
Han frelste oss, ikke på grunn av våre rettferdige gjerninger, men fordi han er barmhjertelig. Han frelste oss ved badet som gjenføder og fornyer ved Den Hellige Ånd, som Han rikelig har øst ut over oss ved Jesus Kristus, Vår frelser, så vi skulle bli rettferdiggjort ved hans nåde og bli arvinger til det evige liv, som er vårt håp. Tit 3,4–7
Så, hvordan ser tilgivelsens ansikt ut? For meg er tilgivelse en erfaring av at de vonde følelsene fjernes ufortjent. Av nåde. Vasket bort. Det betyr ikke at det som skjedde var ok. Det betyr ikke forsoning. Det betyr ikke at alle arr forsvinner, men en forløsningen av smertens tyranni. I mitt tilfelle, fikk jeg legge fra meg alt det onde ved Han sine føtter og bli fri til å leve resten av livet i kjærlighet til alle og alt.
Alain Fassotte 