I hele mitt kristne liv har jeg slitt litt med bønn. Ikke i det å huske å be. Ikke i det å henvende meg til Gud når jeg eller andre trenger det. Jeg ber hver dag. Flere ganger til dagen til og med. Før jeg står opp. Før jeg legger meg. Rett før eller etter frokosten, sammen med litt Bibellesing. Når jeg er ute og går eller løper. I huskirken. I gudstjeneste. Overalt, ber jeg. Ikke at mengde, hvor mye man ber, har noen fasit, minstemål eller er noe krav. Men samtaler med Gud har jeg hele tiden.

Utfordringen min er at jeg ikke føler at bønnene mine er gode nok. Godt nok formulert eller uttenkt. Jeg vet at det er en helt absurd følelse, fordi bønn har ingen kvalitetskrav, og selv om jeg vet det, så slipper ikke denne lille følelsen av misslykkethet i bønn.

Det jeg kaller excel-bønnene mine fungerer strålende. De bønnene som handler om familie, venner og andre som jeg ber for ved navn hver dag. De er enkle. Der må man bare huske på hvem man ber for. Fortsatt sitter jeg med den uduelige følelsen, av å ikke be godt nok.

Spesielt når jeg skal be høyt for andre eller sammen med andre, komme utilstrekkelighetsfølelsen snikende. Etter bønnene tenker jeg: Var det en god bønn? Hvorfor kommer ikke bare ordene som hos mange andre? Hva er dette hinderet jeg føler? Denne sperringen som står i veien?

En ungdom kom til meg her en dag og sa at hun hadde hørt noen si at de hadde dårlig samvittighet fordi de ikke ba nok. Hun var litt perpleks siden hun ikke visste at det liksom var krav til mengde eller innhold. Jeg fortalte henne at det selvfølgelig ikke er noe kvantitet- eller kvalitetskrav.

At bønn er et svar på Guds henvendelse og noe høyst personlig. For bønn er også en Guds gave. Som en Guds gjerning i oss, for oss. Det er vår samtale med Gud, fordi Han ønsker og tillater det.

Bønn er ikke bare å snakke til Gud. Bønn er også å lytte til Gud om hva Han har på hjertet. Kanskje min følelse av å ikke duge i bønn bare er en løgntanke som prøver hindre meg? Men jeg lar meg ikke stoppe. Aldri. For selv om følelsen er der, så fortsetter jeg. Gir meg ikke. Kjører på. For selv om jeg ikke syns mine bønner er like fine som andres, så er jeg sikker på at Gud lytter til de, for Han svarer tilbake. Jeg tror at han heller ønsker 5 klønete bønner fra hjertet, enn én falsk, men perfekt en. Hvis perfekte bønner finnes.

Noen ganger finner jeg ikke ord. Da blir jeg påminnet om bønnen Vår Herre lærte oss og at den er mer enn nok. Jeg ber Herrens bønn. En setning om gangen, og lytter. Lytter etter hva Gud sier nå. Andre ganger ber jeg som om Han er min beste kompis. Fritt om alt mellom himmel og jord. Hva jeg drømmer om og spør hva Han drømmer om? Jeg blir ofte lamslått over hvor ofte jeg opplever at vi har noen av de samme drømmene. Tenkt deg det, å dele drømmer om familie, menighet, verden, kirke, venner, sammen med Gud.

Noen ganger er det fint med fellesbønn, slik man finner i mange kirker eller i salmeboken. Det er noe sosialdemokratisk at flere ber den samme bønnen. Fattig eller rik. Biskop eller søkende. Man bærer liksom hverandre i fellesbønn. Om man føler seg flink eller ikke, så er det de samme ordene som bes av alle. Akkurat som i Vår far i Himmelen.

Vet dere hva! Jeg har ombestemt meg! Mine bønner er aldri mislykkede.  De er akkurat slik de skal være. For bønnene er ikke til meg eller noen andre. De er til Gud og Gud elsker oss så mye at han bryr seg lite om ordene, men mest om hjertet som ligger bak. Uansett så vet Han hva vi skal be om før vi selv vet det, for om det er en takkebønn, klagebønn eller en forbønn, så er bønn aldri en prestasjon. Det er en hjerteposisjon, rettet mot Gud.

Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld,
slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt og makten og æren i evighet.
Amen

Matt 6, 9-13