Et personlig kall

Over en lenger periode har det pågått en prosess i livet mitt. Noe jeg ikke bare kunne ignorere lenger. Noe jeg intellektuelt har sagt nei til, helt siden den første gang tanken kom for 18 år siden.

Et av de store store spørsmålene jeg har båret på det siste året er: Hva i all verden er det Gud vil? Hvorfor har Han vist meg, og gitt meg, alt dette? Hvorfor har Han gitt meg litt av sitt blikk?

Helt siden jeg postet min bekjennelse her på bloggen, har det strømmet jevnt med folk i vår retning. Folk som ønsker bli bedt for. Folk som trenger snakke om vanskelige og hverdagslige ting. Mennesker som må låne trappen vår noen minutter fordi Gud ønsker beskytte vedkommendes sønn fra å treffe sin far i en skamfull situasjon. Mennesker vi møter bare noen få sekunder, men som vi får lagt igjen en Frelsesbønn, til senere oppdagelse.

woman wearing black shirt in a coffee shop
Photo by Lisa Fotios on Pexels.com

Å møte disse menneskene er noe av det flotteste jeg vet om. Å sitte på en café og dele livets opp og nedturer. Dele erfaringer og vise, gjennom tilstedeværelse, at de ikke er alene. Feire når ting går fremover og gi håp når det går nedover. Av og til så lurer jeg på om disse menneskene blir sendt til meg eller jeg til dem. Slike møter gjør så utrolig godt i hjertet.

På vei ned til sentrum til en av disse samtalene, får jeg et bilde. Et bilde på en vekkelse. En åndsvekkelse. At det skal skje en åndsvekkelse i Den Norske Kirken. Jeg ser kirkebygg som er fulle av mennesker som får oppleve at vi har en levende Gud, her i dag. Jeg ser mennesker som får en ny relasjon til Den Hellig Ånd og til hverandre. Mennesker som samles til lovprising, jubel og bønn. Gater, bydeler, byer og land som strømmer mot kirken og blir en del av Guds familie.

Jeg ser mennesker som smiler og hilser på hverandre i nærmiljøet sitt. Fremmede som snakker med hverandre uten frykt. Jeg ser mennesker som hjelper hverandre, støtter hverandre og beskytter hverandre fordi de har én ting felles: Troen på Jesus Kristus.

IMG_0733

 

Jeg ser en fullsatt kirke med smilende fjes. Folk i alle aldre og kulturell bakgrunn. Jeg kjente en stor glede, i det jeg tenkte over dette bildet, men det er noe som ikke stemmer. Noe som ikke stemmer med perspektivet mitt.

Det som slår meg er perspektivet på selve bildet. Menighetens blikk er rettet mot meg! Det er derfor jeg ser ansiktene deres fra en litt opphøyet posisjon. Jeg ser de rett inn i øynene. Jeg tenkte: Er det jeg som er presten? Er det jeg Gud vil bruke?

Mitt forhold til Den Norske kirke kan man kalle; komplisert. Det er ikke noe elsk/hat forhold. Som tidligere skrevet, det er mer syns synd på, litt snurt på og et sterkt ønske om at «en noen må redde den», forhold. Det slår meg at kirken fremstår mer og mer frem Nazareth. Et sted som tror på Guds kraft og er forundret over Jesu nåde og kjærlighet. Men uten at det finnes noe særlig kraft der. Er kirken blitt så familiær med Jesus at den er blitt Nazareth? At de ser Ham for bare som snekkersønnen? At siden de har kjent Ham siden søndagsskolen, så blir man ikke lenger begeistret lenger? At vi ikke klarer lovprise Herren med det hjerte Han fortjener?

I starten tenkte jeg at veien til vekkelse var gjennom det talte ord. Det talte ord med ånd. Den hellige ånd! Det levende Ord! Jeg så for meg at jeg kunne godt ha en lekmannstjeneste som taler og forkynner. Et oppdrag jeg så frem til, og som jeg delvis har allerede fått erfare. Men det er ikke nok.

Tanken om lovprisingen, slo meg. Hvordan lovprises Gud i kirken? Ikke liturgi, men med hvilke hjertet? Med Nazareth hjerte eller pinsens åpenbaringshjertet? Hvor er Den Hellige ånd?

Heller ikke dette er nok. Jeg tror at, for at en menighet skal kunne utføre sin misjon, må den innta rollen som limet i sitt lokalmiljø. Vi må bygge Guds familie på gate- og bydelsnivå. Vi må svare på det savnet samfunnet har i møte med den sterke ensomheten, isoleringen og individualismen som splitter samfunnet. Vi må tilbake til Oldkirken og se på hva som gjorde de så attraktive. Likeverdet. Guds familie. Lovprising og forkynnelsen av evangeliene.

Dette kan ikke gjøres utenfra. Å modellere et fruktbart åndelig menighetsliv kan bare gjøres innefra. Men hvordan?

Etter Sjaman-saken har biskop Anne Lise Ådnøy og jeg hatt flere samtaler om det jeg nå tørr, kanskje litt motvillig, kalle det for hva det er; kallet. Vi ha diskutert hvordan dette kan se ut og veien min. En vei som fører til prestetjeneste i DnK, i en godt voksen alder.

img_7303.jpg

Litt bedrøvet etter én av våre samtaler, hvor mange år med utdanning så til å være eneste løsning, foldet jeg hendene og ba: Hva gjør du nå Gud? Da minnet Han meg på: «Du trenger ikke vente 6 år med å starte å bygge menighet!» Jeg åpnet laptopen, gikk inn på ledige stillinger og søkte kirke. Første ledige stilling het: Bygge menighet?

Dagen etterpå tok Anne Lise meg til VID Vitenskapelige Høyskole i Stavanger for å snakke med studieleder om hvilke alternativer jeg hadde. Om det er muligheter for å korte ned?

Det som skulle vært en 15 min samtale, endte med et 6 års studiet. Plutselig satt jeg ved en pult i et klasserom og ble presentert som profesjons student. Når Han sier det er veien jeg skal gå, så går jeg.

Noe har sagt at jeg er modig. Tvert om, tenker jeg. Modig, det hadde vært å stå opp foran Gud og si: Nei, jeg går ikke den veien Du vil! Det er modig det!

Dessuten har jeg ingen ønsker om å sitte i magen til en stor hval og fryste som Jona.

Jeg kan derfor meddele at jeg har startet på fullt profesjonsstudiet i teologi. Alain skal bli prest….

Hva betyr dette?

  • At om en del år, så blir jeg forhåpentlig prest
  • At jeg må skaffe meg en deltids jobb hvor studier og det å forsørge, kan kombineres. Har du en? :)
  • At det å bygge menighet kan allerede begynne nå. Hvordan det ser ut? Det vil vise seg.

PS: Inkluder oss gjerne profesjonsstudenter i deres bønneemner. Det er en reise som verken er lett akademisk eller åndelig. Be om at vi beskyttes og at sannheten forblir i våre hjerter.

Efeserne 4, 1-8

«Så formaner jeg dere, jeg som er fange for Herrens skyld, at dere lever et liv som er verdig det kall dere har fått. 2 Vær ydmyke, ta dere ikke til rette, strekk dere langt så dere bærer over med hverandre i kjærlighet. Legg vinn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen:  4 Ett legeme, én Ånd, likesom dere fikk ett håp da dere ble kalt, 5 én Herre, én tro, én dåp, 6 én Gud og alles Far, han som er over alle og gjennom alle og i alle.
  7 Nåden er gitt hver enkelt av oss alt etter som Kristi gave blir tilmålt.  8 Derfor står det:
Han steg opp i det høye og bortførte fanger,
til menneskene gav han gaver.»

 

3 kommentarer om “Et personlig kall

  1. Fint å lese hos deg i dag – første gang jeg kommer til bloggen.
    Jeg tenker:
    Sammen går vi –
    du og jeg og andre
    som ønsker å følge det Gud vil for oss.
    Han som forbereder oss
    til å møte den vi møter.
    Gud som er der
    når vi møter den ene –
    Gud møter (Ef.2,10)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s