Det er med en klump i magen jeg holder en nervøs finger over publiser knappen til denne  bloggposten. Dette er en grense jeg er usikker om jeg bør åpne. Samtidig så vil det være uærlig å ikke åpne den, siden jeg skriver som jeg skriver.

På søndag fikk jeg dele noen sterke opplevelser foran menigheten på IMI med over 1000 mennesker. Det var takkegudstjeneste og jeg fikk fortalt om noe fantastisk som har skjedd i mitt liv. Mottakelsen var overveldende, varm og familiær.

Kan jeg med hånden på hjerte fortsette å skrive og dele mine tanker på denne bloggen uten å fortelle det til dere? Det kunne jeg nok, men jeg tror på ærlighet og transparens. Jeg ønsker derfor dele denne personlige teksten med dere. Hvordan det tas i mot er jeg veldig spent på. Noen vil nok gi tommel opp og andre ned. Uansett så handler bloggen om mine personlige tanker og refleksjoner. Da er det ærligst at dere får hele konteksten jeg står i.

Jeg håper du setter pris på den. Uansett på hva du tror eller ikke.

—————————-

I et samfunn hvor personlig suksess, fremgang og utvikling er høyt verdsatt, kan man si at vi har nesen rettet mot fremtiden. Vi skal hele tiden fremover, videre. Det er der lykke, velstand og løsninger ligger.

Jeg opplever at flere og flere ikke klarer bevege seg fremover i livet. Drømmene vi hadde som barn er for lengst gitt opp. Håpet om den lykkelige familien, om jobben, relasjonene, er pulverisert. Drømmene og håpet ligger oppe på de uoppnåelig høye skapene. De ligger som støvet du aldri får tørket bort, uten gardintrapp.

Vi inngår nye drømmer, mål og avtaler. De som vi skal nå litt inn i fremtiden. Vi skal spise sunnere, vi skal jobbe hardere, vi skal trene mer. Vi speiler oss i den vellykkede naboen, venninna og tenker: Slik vil jeg også bli. Vi ser fremover, bøyer nakken, og tar sats videre.

Dette fremover- perspektivet kan føles som man løper i motvind. Hvert steg blir tyngre og tyngre jo nærmere man kommer målet. Det er som en evig vandring i sirup. Føttene henger igjen som støvler i ei myr. Motstanden blir for stor. Vekten blir for tung. Veien er for krevende. Målet var for stort. Man gir opp.

Så står du der. Stirrende inn i fremtiden, på stedet hvil.

Plutselig ser du i øyekroken, en som farer forbi i racerfart. En som når målet som om det var det letteste i verden. – Det hjalp garantert på selvtilliten.

Denne evige jakten etter fullbyrdelse som skal skje en gang der fremme i fremtiden, bare jeg jobber hardt nok, strever nok, er utholdende nok… Hadde det ikke vært for all denne motstanden så hadde jeg vært der for lenge siden.

Så står man der heller, på stedet hvil. Man gir opp. Man konsoliderer med det man har og sier at det får være godt nok. Mitt kall i livet var kanskje ikke større en dette. Jeg stopper her. Foran fremtiden setter det seg en permanent tåke. Så ser man bare stedet man står stille, og stamper.

Jeg har de siste 6 månedene fått oppleve at det faktisk ikke finnes motstand inn i fremtiden. At man møter noen hindere? Selvfølgelig. Men selve veien inn i fremtiden er friksjonsløs. Det er ingen sirup som må gås gjennom. Det finnes ikke noe motvind. Det er ingen myr. Det er ingen vegg. Veien fremover er helt åpen den. Åpen av nåde.

Jeg tror at årsaken til all denne motstanden på veien ikke ligger foran deg. Den ligger bak deg.

Se bak deg. Se alle kjettingene du sleper etter deg. Kjettingene er tunge i seg selv. I enden av hver kjetting finner du din uavhentede bagasje. Bagasje som du har dratt med deg i mange år. Uforløste hendelser som du bevisst eller ubevisst sleper med deg, inn i fremtiden. Det er ikke motvind du opplever, det er ankere du drar på. Prøver dra fra.

Det er dine tidligere fiaskoer. Dine konflikter og uforløste hendelser som har akkumulert seg i løpet av livet. Alle nag, bitterhet, hat, sår, skuffelser, svik, feiltagelser, sorg og feil, henger etter deg og gjør veien din tyngre enn den burde. Kanskje til og med tyngre enn du klarer dra.

Noen av disse båndene ble formet allerede i barndommen. Noen som voksen. Noen av dem går i arv. Kjettingene kan strekke seg fra generasjon til generasjon. For eksempel vold, depresjon, misbruk og rus kan være arvelig. Mangel på affeksjon, men også overdose av kritikk og negativitet fra din mor for eksempel. Plutselig gjør du selv det du mislikte mot dine barn. Samtidig som du merker at din mormor gjorde det samme mot din mor. Fars sinne og voldelig oppførsel som har blitt overført fra generasjon til generasjon. Plutselig står du der i speilet og ser alle dine forfedres sinne. Dårlig selvbilde, angst, løgn, tyveri og dysfunksjonelle familiesituasjoner går i arv.

Vi har alle situasjoner i livet som preger oss. Som er med å former oss. Positivt og negativt. Noen har vi stelt i stand selv og noen er vi blitt uskyldig påført.

Det var på tide å kutte disse kjettingene.

Mitt møte med Gud kom ikke da jeg sa at: “Jeg tror på Jesus Kristus, Guds sønn, som døde på korset for mine synder og sto opp igjen tredje dag.” Ikke heller da jeg på kne ba om tilgivelse for alle mine misgjerninger og synder.

Det er blitt sagt: “Jeg fant min største fiende. Det er meg.” Å tilgi seg selv kan være vanskelig. Kanskje til og med umulig. Heldigvis er det ikke vår jobb å tilgi oss selv. Vi må be om tilgivelse. Gud tilgir. Alltid.

Gud ønsket noe mer fra meg enn en bønn om tilgivelse og trosbekjennelse. Gud kom til meg umiddelbart etter at jeg kuttet over alle kjettingene som holdt meg fanget i fortiden. Eller, det var ikke jeg som kuttet, det var Gud som kuttet dem.

Hvorfor Gud valgte å møte meg akkurat da, har jeg undret lenge på. Hva var det som forløste seg i det øyeblikket? Hvorfor hadde ikke Gud kommet til meg tidligere? Min tro og mine valg i livet hadde vært så mye lettere. Hva var det Gud ventet på?

Svaret fant jeg i Matt 6 12, som vi alle kjenner.

og tilgi oss vår skyld,
    slik også vi tilgir våre skyldnere.

Det som holdt meg igjen var ikke min oppriktige bønn om tilgivelse. Det var min mangel på tilgivelse til de som hadde gjort meg urett. De som hadde laget så mye dritt i mitt liv. Min jobb var ikke å tilgi meg selv. Det var å tilgi dem.

Det øyeblikket jeg valgte å slippe all min bagasje foran Jesu føtter. Det å si; “dette er ikke mitt lenger, hvis du tar i mot det. Jeg legger det her ved dine føtter. Jeg tilgir dem som har gjort meg urett. Jeg tilgir alt de har gjort mot meg og ber om at du tilgir alt jeg har gjort mot dem. Jeg bærer ikke lenger noen nag, bitterhet eller hat. Jeg velsigner dem og ber at Gud våker over dem og legger sin kjærlige hånd over deres hjerter.” (Lukas 23, 34)

I det øyeblikket valgte Gud å komme til meg. Gi meg en klem som bare kan beskrives som 100% kjærlighet. Han ga meg et kall og viste meg at det jeg har opplevd, mine sår, er blitt arr og de arr er en del av min utrustning. Fra det øyeblikket, satt han meg fri. Fra det øyeblikket gikk jeg fra troende til vitende om at vi har en levende Gud. En Hellig ånd som bor i oss. En Gud som er 100% kjærlighet.

Betyr dette at alle de ting som har skjedd, er ok? Nei. Betyr det at det ikke har skjedd? Nei. Betyr det at det ikke finnes smerte der lenger? Absolutt ikke. Det finnes fortsatt arr etter sårene. Det finnes fortsatt erfaringer som jeg ønsker ingen andre skal få erfare. Det å tilgi er ikke forsoning. Det betyr ikke at alt som er blitt gjort er ok. Jeg har bare overlatt bagasjen , smerten og konsekvensene i Guds hender. Min jobb var å tilgi og be for dem. Vi må heller ikke glemme at vi har gitt andre noen kjettinger selv, opp igjennom livet.

Da Jesus sto opp fra de døde og viste seg, valgte han å beholde arrene etter korsfestelsen (Johannes 20, 24-30). Han kunne jo lett fjernet dem. Fortjente han korsfestelsen? Døde han for våre synder? Ble han gjenkjent på grunn av sine arr? Jeg tror at han beholdt arrene fordi de var synlige tegn på smertene han måtte gjennomgå. At han døde for våre synder, at han var oppstanden og at arrene er en del av Jesus Kristus. Akkurat som dine arr er en del av hvem du er.

Noen av de kjettingen som ble kuttet den dagen jeg fikk møte Gud, strakk seg gjennom minst 3- 4 generasjoner. Noen av dem var selvpåført. Andres urett gjort mot meg. I det kjettingene ble kuttet fantes det ikke lenger motstand inn mot fremtiden. Det var bare å gå den. Spørsmålet nå ble bare, hvor vil Gud jeg skal gå? Fremover, med Han er svaret.

Guds fred.
A.