Mer ensomhet, er ikke svaret

I en verden hvor flere og flere isolerer seg i sine digitale ekkokamre. Hvor man blir krenket hvis andre sniktitter over gjerdet, inn i din lille private verden. En verden hvor du har laget en digital fasade som er en maske man vil bedra omverden med. På samme side som privatlivets fred, og mobiltelefonen, tror jeg at du også finner ensomheten og isolasjonen.

Jeg tror ikke at vi er skap for å være alene. Tvert i mot, tror jeg at følelsen, ensomhet, peker mot Skaperen. At vi først og fremst er skapt for å ha en nær relasjon med Gud, og så en nær relasjon til hverandre. Denne ensomheten tror jeg er et spor av det Guddommelige i oss, og en pekepinn på det savnet Gud har i påvente av en relasjon til deg.

En av mine større åpenbaringer den siste måneden er at jeg ser at mange av våre menneskelige karakteristikker, peker mot vår Skaper. Kjærlighet. Kreativitet. Musikk. Språk og tale. Lengsel og ensomhet. Felleskap og samfunnsbygging. Alle spor som leder til Gud.

Når ensomhet er en så stor utfordring i samfunnet, så kan man stille seg selv spørsmålet hvorfor verden dras mot enda mer isolasjon. Mer ensomhet. Hver mann for seg, alene. Er det sånn at samfunnet er tjent med at vi isoleres eller er det andre som tjener på det? Som ønsker splittelse?

Det siste året har jeg fått oppleve noe jeg faktisk ikke visste at jeg trengte. Jeg har fått oppleve hva storfamilie betyr. Et felleskap som virkelig bryr seg om hverandre. Når det mobiliseres, tar det vare på individer og familier i sårbare situasjoner. Som heier på hverandre, prater med hverandre og trøster hverandre. Som ber for hverandre, spiser måltider med hverandre og til og med deler ferie med hverandre. Som hjelper hverandre, er ansvarlig for hverandre og rettleder hverandre. Som oppdrar barn sammen, som bygger kultur sammen og som hjelper andre, sammen.

I stedet for at man bare skal takle livet alene eller i kjernefamilien, så takles nå livet i storfamilien. Det spesielle med hele denne erfaringen er at det føles så naturlig. Hvorfor? Fordi jeg tror at vi er skapt for å takle verden, sammen. Ikke én og én. Jeg er mer og mer overbevist om at det er slik samfunnet har som intensjon å være. Felleskap. Ikke hver mann i sin borg.

Betyr det at vi deler alt? Nei, det er ikke noe sekt eller kollektiv. Det meste er fortsatt privat, men jeg vet at det alltid finnes folk i nærheten som er klar til å plukke meg opp hvis det skulle skje noe. At det er mennesker som frivillig hjelper familien, skulle krisen oppstå. Det er som om sikkerhetsnettet vårt, er blitt uendelig stort. Trenger du noen å prate med, er de der. Trenger du en bil siden din er ødelagt, får du låne en. Har du et problem, så løser vi det sammen.

Kanskje det er på tide å bygge ned gjerder i stede for å bygge høyere? Kanskje det er på tide at medmenneskelige relasjoner og felleskap, settes på dagsorden igjen. Kanskje du skulle tatt kontakt med han gamle vennen og invitere han på en kopp kaffe og en prat?

Du ser, vi har mer til felles enn du tror. Vi er alle bundet sammen gjennom vår Skaper. Vår menneskelighet peker mot det guddommelige. Han som skape oss i sitt bilde. Har du i tillegg tatt i mot Hans sønn, er vi i tillegg bundet gjennom Den Hellige Ånd. Til brødre og søstre av vår felles Far i himmelen som jeg skrev i Guds familie og skolisser.

Et kristen liv betyr ikke bare en relasjon med Gud. Det betyr også en relasjon med andre troende. Det er i det samholdet: Gud og Guds familie at troen vår får vokse.

Efeserne 2, 10

For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdig for at vi skulle vandre i dem.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s