Å kunne trekke seg vekk noen meter fra kristencampen, etter en dag med gode samtaler, gode møter og mange inntrykk, er ren luksus. For oss som henter energi alene og gjerne i stillhet, er slike steder, oaser.

Jeg kunne skrevet om de mange inntrykkene en slik festival bringer eller om alle bildene som har dukket opp i løpet av dagen. For meg er de for ferske til å skrives om. De får heller fortelles en annen dag.

I det siste har jeg undret meg over et spørsmål som jeg ikke enda har fått svaret på. Sentralt i frelsen ligger tilgivelsen. Å tilgi og bli tilgitt. Mitt møte med Herren skjedde i det millisekundet jeg tilgav alle som hadde gjort meg noe vondt. En sånn tilgivelse som er total. En tilgivelse som visker vekk alle vonde følelser knyttet til de sårende handlingene. Jeg har et bilde på at, når man tilgir andre, så visker Gud disse handligene vekk fra minnet sitt. Selv om tilgivelsen er gitt, betyr det ikke at alle følelser knyttet til den er vekke. Minnene knyttet til opplevelsene kan fortsatt være vonde. Det som er vekke er de vonde følelsene, hatet og beskyldningene rettet mot den eller de som har gjort deg urett.

Mitt spørsmål er: Kan man holde frem det vonde, i hånden. Det som har smertet i mange år. Som kanskje har tatt en mannsalder i å tilgi. Kan man holde det frem og snakke om det, uten at det oppfattes som et oppgjør? Som beskyldninger? Som hevn og sinne?

I det siste har jeg opplevd at det kan være veldig vanskelig å snakke om ting som allerede er tilgitt. Jeg har tenkt at dette er jo forhistorie, tilgitt og gått videre. Derfor kan vi ta frem det vanskelige, med ingen andre intensjoner enn å fortelle hvordan opplevelsen var. Uten anklager, behov for oppgjør eller sinne.

Hvorfor er det så vanskelig å snakke om disse tingene uten at den andre parten føler seg truet, presset eller føler et behov for å forsvare seg? Hvorfor er det så vanskelig å fortelle andre om slike opplevelser, uten at man tror at det er et oppgjør eller hevn?

I dag slo det meg. Hvorfor det er så vanskelig å se på egne og andres årsaker til smerte. Mennesker som ikke har opplevd total tilgivelse har vanskeligheter med å forstå hvordan noe som kan ha vært vondt, vanskelig og sående i det ene øyeblikket, er uten smerte og uten intensjoner i det neste.

Jeg tror nesten det er så grensesprengende at det nesten ikke kan forstås uten at det erfares. At smertefulle deler av livet blir for vanskelig å se på, selv etter tilgivelse er gitt.

Tenk da over hvor grensesprengende Jesus sin tilgivelse er. Ikke bare; tilgi dem fordi de ikke vet hva det gjør, men den evige tilgivelsen. Den som gir evig liv. Tilgivelsen som er gitt deg og som gir deg rett til en direkte relasjon med Gud, her i dag. Her og nå. Tenkt på hvordan du ville ha reagert hvis Han hadde lagt frem alle dine ting, hvor tilgivelse har vært nødvendig. Ville du reagert likt når Gud strekker frem hånden med alt det vanskelige i? Jeg tror ikke det. Jeg tror at mange av oss nesten har lettere å forstå Gud sin tilgivelse og frelse, en for eksempel vår tilgivelse av hverandre.

Jeg har en beskjed til dere. Kanskje en åpenbaring; Det er den samme tilgivelsen!

Er ikke det helt sykt! Gud sin tilgivelse av oss, er den samme tilgivelsen vi kan gi hverandre!  Hvis du er villig til å gi den! Så vær raus med å tilgi hverandre og raske til å be om Guds tilgivelse! Og hvis Gud visker det vekk fra sitt minne, så kanskje vi skal kunne se på livets situasjoner med blikket som sier; ja, det var det det VAR. Heldigvis er det ikke det det ER.

Paulus’ brev til kolosserne 3, 12-17

Dere er Guds utvalgte, helliget og elsket av ham. Kle dere derfor i inderlig medfølelse, godhet og ydmykhet. Ta dere ikke selv til rette, men strekk dere langt, så dere bærer over med hverandre og tilgir hverandre, hvis den ene har noe å bebreide den andre. Som Herren har tilgitt dere, skal dere tilgi hverandre. Og over alt dette, kle dere i kjærlighet, som er det bånd som binder sammen og fullender. La Kristi fred råde i hjertene, for til det ble dere kalt da dere ble ett legeme. Og vær takknemlige! La Kristi ord få rikelig plass hos dere, så dere med visdom kan lære og rettlede hverandre, med salmer, hymner og åndelige sanger; syng for Gud av et takknemlig hjerte. Og la alt dere sier og gjør, skje i Herren Jesu navn, med takk til Gud Fader ved ham.