Guds familie og skolisser

Jeg opplever stadig at det er veipunkt jeg skal innom på veien inn i Guds rom. Veipunkt som Gud har satt opp og som skal passeres for å komme til neste sted. Å komme i mål er ikke poenget men å gå med Gud oppleves som en lang prosess. Disse punktene, skrittene om du vil, er egne åpenbaringer, trosopplevelser eller oppgaver som skal erfares. I helgen fikk jeg igjen ta et nytt skritt og passere et nytt slikt nydelig veipunkt.

Oppgaven var å holde søndagstalen for ungdommer og ledere som deltok på IMI sin Join SkiWeekend i Sirdalen. Join er IMI kirken sitt konfirmant- og ungdomsarbeid. Konfirmasjonsarbeidet til IMI gjelder fra året før man blir konfirmant (pre-K), konfirmant (K), året etter man er konfirmant (K2) helt til slutten av videregående (K5). I IMI så leker vi ikke butikk :) 96 ledere og ungdom reiste opp til Sirdalen inkludert eget lovsangsteam, event team, instrumenter og høyttalere, pluss noe lyskastere. Masse ski, godis og Bibler. Som sagt, vi leker ikke når vi skal forkynne Guds ord, gå på ski, knytte bånd og synge lovsang.

Morsomt nok var jeg plassert på et rom hvor det sto: Leirprestens rom. Det syns jeg var fint og en påminnelse på hvilke oppgaver vi ledere har på sånne leirer. Være fedre og mødre i Guds familie.

img_0327

 

Helgen kan bare beskrives med et ord: Takknemlighet. Som voksenleder er det en fryd å oppleve ungdom som tar Gud og hverandre på alvor. Samtidig lekes det, tøyses, spøkes og knyttes bånd. Det skapes mange øyeblikk på slike turer og noen vil nok sitte livet ut. Samtidig så var jeg litt trist. Trist fordi jeg ikke hadde fått oppleve noe slikt da jeg var ungdom men takknemlig for at mine barn får oppleve det.

Talen hadde jeg forberedt lenge. Tema var at Gud elsker deg uansett hva du presterer. Et tema jeg opplever at Gud og jeg brenner for. Jeg hadde planlagt det først og fremst for voksne men det er jo også høyaktuelt i en verden hvor ungdom føler angst, depresjon og press knyttet til det å prestere.

Søndags morgen sto jeg opp kl 6. Før alle andre, for å få litt alenetid til de siste justeringene. Dra inn noen opplevelser fra helgen og tid for å be, være stille. Det som møtte meg da jeg kom ut i gangen, endret alt dette. I løpet av natten, hadde noen ungdom tatt alle skoene våres, 192 sko i tallet. Knyttet dem sammen i en lang, lang sirkel. Skosirkelen gikk gjennom hele leirstedet. Fra gangen, til stua, gjennom spisesalen, til kjøkkenet og tilbake til gangen.

img_0336.jpg

Jeg tenkte: Uff! Skal jeg bruke tiden til å forberede meg eller skal jeg rydde? Jeg satte meg ned med Bibelen. Ef. 5 1-2 og arket med talen. Folder hender og ber: “Kjære Gud. Jeg ber om at det er dine ord som treffer hjertene til ungdommen i dag. At du bruker meg som et instrument for å fremme ditt budskap, din vilje og din kjærlighet. Hvis det er noe du ønsker jeg skal si til ungdommen i dag, så lytter jeg.”

Jeg åpnet øynene og da slo det meg. Dette var ikke rampestreker. Dette er ikke rot. Det er et profetisk bilde. Ungdommen hadde laget et profetisk bilde over Guds familie i løpet av natten.

For det første: De fleste skoene var forskjellige. Noen var joggesko, noen tursko, noen bysko. De som var like var ulike i bruken. Noen var nye, noen skitne og andre var slitne.  Men de hadde alle skolisser! De var alle knyttet sammen samtidig som de befant seg i forskjellige rom. 

Vi er alle unike og skolissene er Den Hellige Ånd. DHÅ får vi ved bekjennelsen av at Jesus Kristus er Herre. At han døde for våre synder og og sto opp fra de døde tredje dag og ga oss evig liv.

Det fantes sko i bygget uten skolisser. De lå henslengt i yttergangen. Kanskje på vei inn eller ut i kulden. I den hellige ånd er vi alle bundet sammen som disse skolissene. Selve knutene var knyttet med kjærlighet. Knutene var ikke harde, men solide. Enkle å ta opp hvis det trengtes. Ingen hadde blitt knyttet hardt med tvang, men med kjærlighet og velvillighet. I en del av stuen, var det 5-6 stoler som var snudd på hodet. Her hadde det tydelig pågått en åndskamp. Heldigvis hadde alle sko i nærheten klart å knytte seg på.

img_0334

Skoene var ikke knyttet sammen i en stor sirkel, men sammen i to. En stor og en mindre som gikk rundt bordet hvor maten våres ble servert. Disse sirklene var bundet sammen med 1-2 par sko som var i begge leirer. Et bildet på at Guds familie ikke trenger være helt like, men det er det som vi har felles som binder oss sammen. Den hellige ånd.

img_0335

Det var et par sko. Et hvit par. Et lite par. Et par med skolisser men som ikke hadde knyttet seg på med de andre enda. Plutselig opplevde jeg en stor glede. Dette paret er på vei til å knytte seg på. Det viktige er at vi er villige til å åpne opp og slippe inn nye par som ønsker knytte seg på Guds familie. Ikke tenke på at jeg er så komfortabel med den jeg er knyttet sammen med, men tør å åpne opp. Vi er alle i samme familie. Guds familie handler om relasjon.

Jeg bestemte meg for å rydde opp skoene. Knyttet dem opp og sette de fint på plass på gangen. Da jeg hadde satt siste par på plass, kom lederen for kjøkkenet og lurte på hvorfor dørene sto åpne.

Talen gikk veldig bra. Jeg opplevde at Gud nådde flere av både ungdom og voksne. Jeg opplevde at de hadde tatt del i noe unikt. Noe spesielt. Noe Gud ville si dem. At deres sko hadde vært med i et profetisk bildet. At de var skoene og at de var knyttet sammen i Guds familie.

Hele opplevelsen styrket min tro på at det å forkynne Guds ord er et av mine oppgaver fremover. At det er en plass for meg der fremme og at Han har en videre plan for meg. Hvordan det ser ut fremover, det ser vi ved neste veipunkt.

På tirsdag dro jeg til IMI på Bønn og Lovsang. Jeg hadde behov for å be. Behov for å takke. Behov for å bli vist veien videre. Mens jeg ba om hvor neste veipunkt skulle gå, så brøt en av de andre tilbederne, ut i sang. Først rolig, så høyere: Speak it out to the world! Speak it out to the world. Den Hellige Ånd kom over meg og sa: Hun synger dette for deg.

Takk.

Følg gjerne Alain på Facebook slik at du får med deg neste innlegg :)

 

4 kommentarer om “Guds familie og skolisser

  1. Jeg er så enig med slutten! Du hører så absolutt hjemme på en scene for å fortelle andre om Gud, dine erfaringer og hva Han har gjort for deg! Bare det lille jeg har hørt av deg var så inspirerende, ærlig og ekte! Gleder meg til å høre mer :)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s