Når din fortelling betyr noe

Photo by Helena Lopes on Pexels.com

I går kom jeg over en av mine favoritt fortellinger fra Dommerne 2, i det gamle testamentet. Fortellingen handler kort fortalt om hvor raskt Israelittene glemte hva Gud hadde gjort for de, de siste 40 årene. Én og en halv generasjon etter at de hadde fått komme inn i det lovede landet, etter 40 år i ørkenen, hadde de glemt hvem Gud er, og hva Han hadde gjort for dem. Årsaken til at jeg liker denne teksten så godt er at den er så aktuell også i dag.

Det er lett å riste på hodet over disse Israelittene som glemte alt det Gud hadde gjort. Men det er faktisk ikke deres egen feil. Det er deres forfedres feil.

For som det står: «Etter dem vokste det opp et nytt slektsledd som hverken kjente Herren eller visste hva han hadde gjort for Israel.» (Dom 2,10)

Med andre ord, de hadde ikke fortalt dem at Gud satte dem fri fra slaveri og brakte dem gjennom ørkenen til det lovede landet de nå bodde i. På mange måter var de historieløse.

Det får meg til å tenke på tiden vi nå lever i og hvor flinke, eller ikke flinke, vi er til fortelle våre fortellinger om hva Gud har gjort i våre liv? Fortelle med både ord og handling. Det er kanskje vanskelig å se fra sekulære Norge, men kristendommen vokser fremdeles i verden. Helt siden den dagen Jesus startet sin vandring på jorden, har det vært en kontinuerlig vekst til Han sin kirke. Spesielt i Asia er veksten nå stor. Hvorfor? Fordi vi har sendt så flinke misjonærer? Fordi de har fått tilgang på Bibel? Fordi de har bygget store og fine kirker? Ikke noe galt med noe av dette, men veksten og vekkelsen kommer fra noe annet. Den kommer primært fra at folk deler sine fortellinger og erfaringer med Gud. At de lærer og bringer videre det de selv har lært og fått erfart. Vise med ord og handling til den livsendring Jesus-etterfølgelse kan medføre, til et kristent felleskap som er helt unikt og også dypt savnet i vårt vestlige samfunn. Et felleskap hvor hvert individ har like stor verdi og hvor troen bringer sammen i et tettere fellesskap.

Hva med oss i Norge da? I Norge har vi full religionsfrihet, og det er bra. Men vi har også gjort tro til en privatsak. Så privat at det helst ikke må snakkes om. Hvis man skal snakke om tro, så må man nesten booke time med presten eller det bør foregå i den innerste familiekrets. Det skjer ganske ofte i kirken, under gudstjenesten, at to naboer møtes med å si: «Du og!? Er du også kristen? Det visste jeg ikke.» To naboer som kunne hatt godt av å samtale om tro og tvil. Om familie og samfunn. Som kunne vandret sammen i troen, men som har gått glipp av det jeg syns er halve velsignelsen av det å være kristen; ett levende kristent felleskap basert på likeverd og felles verdier.

Å dele trosfortellinger, tror jeg er en helt sentral del av fremgangen og overlevelsen av den kristne tro. Men like viktig, så mener jeg at det er en sentral del av det å være kristen fordi det bygger felleskap med andre trosfrender og gir oss muligheten til å leve ut en viktig del av den kristne tro.

Da jeg første gang gikk ut offentlig og delte min tro, fikk jeg så utrolig mange fine tilbakemeldinger fra kjente og ukjente som heiet, delte sin egen troshistorie og stilte spørsmål. Samme  skjedde med boken. Snart ett år etter utgivelsen kommer det meldinger om hvordan min troshistorie har hjulpet dem.

Jeg hører ofte mennesker si at deres fortelling ikke er verd å fortelle siden den er så liten. Da blir jeg litt lei meg fordi jeg fikk et ord for en stund tilbake om din troshistorie. Og det var at den ikke bare er din. Den er også Gud sin troshistorie, sammen med deg. Han syns ikke den er liten.

Rett etter at jeg hadde lest den nevnte teksten fra Dommerne i går, ble jeg likevel optimistisk. Da leste jeg fortellingen om den samaritanske kvinnen ved brønnen som møter Jesus. Joh 4, 27-42. Ett vitnemål, én troshistorie, gjorde så mange fra landsbyen så interessert, at de valgte å invitere Jesus inn i landsbyen, og Han ble der i to dager. Nå fikk mange av dem erfare hva den samaritanske kvinnen hadde fått oppleve. At Jesus elsket henne og at når man tror på Han, får man ta del i det levende kristne fellesskapet sammen med Gud og hverandre. Hvis en tilsynelatende ubetydelig kvinnes fortelling, endret et helt samfunn, kan din fortelling ha minst like mye betydning.

2 kommentarer

  1. For noen få år siden skrev jeg min livshistorie. Det ble gjort – for det første – etter påtrykk fra min datter, Men etter litt overveielse – også fordi jeg da kunne få formidle hvordan Herren har vært med gjennom livet og ofte hjulpet på forunderlig vis. Han var der også da jeg underveis trengte hjelp under arbeidet. Kanskje et lite tips, ikke minst til de som har levd en stund, om å gjøre det samme?

    • Takk Marit for finfin kommentar. Jeg er selvfølgelig helt enig. Evangeliet forkynnes godt gjennom levd liv. Herlig å lese at du skrev den ned og delte for dine nærmeste og et kjempe godt tips til alle som ønsker dele sin tro med andre.

      Ønsker deg all Guds velsignelse,

      A.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s