Denne preken er skrevet til Gudstjeneste i Hegvik kirke og Bjugn kirke 25.07.21. Opplever at tema er så aktuelt at jeg velger å dele den på bloggen.

Det står skrevet hos evangelisten Johannes i det 8: 2-11 kapittel:

Tidlig neste morgen kom han til tempelet igjen. Hele folkemengden samlet seg om ham, og han satte seg og begynte å undervise dem. Da kom de skriftlærde og fariseerne med en kvinne som var grepet i ekteskapsbrudd. De førte henne fram og sa: «Mester, denne kvinnen er grepet på fersk gjerning i ekteskapsbrudd.  I loven har Moses påbudt oss å steine slike kvinner. Men hva sier du?» Dette sa de for å sette ham på prøve, så de kunne få noe å anklage ham for. Jesus bøyde seg ned og skrev på jorden med fingeren. Men da de fortsatte å spørre, rettet han seg opp og sa: «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne.» Så bøyde han seg ned igjen og skrev på jorden. Da de hørte dette, gikk de bort, én etter én, de eldste først. Til slutt var Jesus alene igjen, og kvinnen sto foran ham. Da rettet han seg opp og spurte: «Kvinne, hvor er de? Har ingen fordømt deg?» Hun svarte: «Nei, Herre, ingen.» Da sa Jesus: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!»

Slik lyder det hellige evangelium

I arbeidet med dagens preken, har jeg strevd litt med hva denne teksten ønsker å formidle til oss i dag. Min jobb som prest og forkynner, er å forkynne Guds ord, evangeliet, inn i vår tid, samt å tolke vår tid, inn i Bibelen.

Så på overflaten finner jeg dagens tekst som litt gammeldags. Steining av kvinner for utroskap hører liksom fortiden til. Vi driver ikke og straffer syndere offentlig lenger, og gapestokken er for lengst avskaffet. Vi er kommet lenger i vårt moderne samfunn.

Eller har vi det? Eller er vi kanskje blitt verre enn disse religiøse lederne som ønsker straffe denne kvinnen for hennes synder? Jeg tror kanskje vi faktisk har blitt verre. Mye verre.

For terskelen for å gjøre feil eller si feil ting i vårt samfunn, i alle fall i sosiale medier, virker til å ha blitt mye mindre i dag, enn på Jesus sin tid. Et feil ord i sosiale medier, en misforstått mening, så er hele den digitale verden blitt en offentlig «gapestokk» hvor flokken løper mot krenkeren med steiner av fordømmelse, hån og til og med hat. Det sjokkerer meg hvor mange digitale skriftlærde og fariseere vi har fått i vårt moderne samfunn, og hvor godtatt det er.

Mennesker som har påtatt seg definisjonsretten til hva som er rett og galt å si, gjøre eller hva man burde gjort. Ikke bare hva vi sier i dag, men også det som ble sagt eller gjort i går, kan dømmes til digital steining. Loven er byttet ut med flytende moral i konstant bevegelse. Det som var ok i går, er ikke det i dag og man bedømmes alltid etter dagens regler. Vi snakker ikke her om kriminelle handlinger eller hatefulle ytringer. Slikt skal straffes og bli motsagt av de rette autoriteter.

Vi snakker om vanlige feil. Bommerter. Det vi på Vestlandet kaller «å gå på trynet», som vi mennesker av og til gjør. Det hender at vi sårer andre mennesker. Både med vilje og uvilje. Handlinger og ord som blir svært alvorlig straffet, hvis man blir dømt skyldig av dagens digitale skriftlærde og fariseere.

Man trenger ikke gjøre feil en gang, før man får gjengen med de digitale steinene etter seg. Feil kjønn, hudfarge, legning, trosretning, klesstil eller hva enn som ikke er “lov” i dag er nok til å utløse lynsjingen.

Så dagens prekentekst er hyperaktuell for det samfunnet vi lever i, fordi den speiler kanskje en av våre største utfordringer i dagens digitale samfunn. Den offentlige skammeligjøringen og mobbingen vi finner i sosiale medier av mennesker som mener eller gjør annet enn en selv. Som lever annerledes enn en selv. Som tror annerledes enn en selv.

Men jeg finner enorm trøst at Jesus ikke jobber innenfor disse rammene. Jesus har ingen behov, ønske eller krav om at synderen skal steines. Verken med fysiske eller digitale steiner, eller med fordømmende ord.

Det Jesus gjør i dagens tekst er å holde opp et speil. De skriftlærde og fariseerne var så opptatt med å gå rundt med lupe for å finne syndene til folket at de glemte å se seg selv i speilet. Som den velkjente sangartisten Gabrielle synger: Jeg tok feil. Jeg brukte lupe, når jeg burde brukt speil.

Jesus holder oppe speilet slik at de som ønsket dømme og steine, kunne se seg selv, når Han sier: Ok, dere som ikke har gjort noe galt, aldri syndet, aldri sagt noe feil, aldri såret noen. Dere skal få lov til å kaste den første steinen, straffe kvinnen, synderen, krenkeren. I speilet ser de at de selv er skyldig.

Det er interessant at det er de eldste som snur først. De hadde vel selv fått erfart mer enn de yngre at de også er fulle av synd. Av feil. Av mangler.

Og hør, dette betyr ikke at Jesus sier at det kvinnen har gjort er ok. At hun slipper alle konsekvenser. Jeg regner med at det ikke er en blid mann hun møter når hun kommer hjem. Det Jesus sier er: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!» Med andre ord, – Du er tilgitt.

For Jesus er faktisk den eneste som kunne rettferdig tatt opp en stein og kastet den, siden Han er den eneste uten synd. Men Han velger tilgivelse og ny sjanse.

Å leve i et samfunn med moderne skriftlærde og fariseere, mennesker som bruker enhver anledning til å påpeke feil, mangler og være selvpåtatte moralens og krenkerens vokter, påvirker oss dessverre. Også påvirker det vårt forhold til Gud.

Vi ønsker alle å bli elsket og akseptert for den vi er. Av vår nærmeste, familie og venner. Og ikke minst av Gud. Dessverre har mange fått så mange verbale og digitale steiner kastet etter seg, at man er blitt overbevist om at man ikke er verd å bli elsket. Verken av andre mennesker og i alle fall ikke av Gud, fordi man ikke lever et «perfekt» liv. Vi begynner å tro at vi kanskje fortjener steinene. 

Jeg ble heller ikke født med prestekrage, for å si det sånn. Og jeg har hatt mine runder hvor jeg har kjent meg uverdig, ikke god nok, utilstrekkelig. Oppvokst i en familie som ikke fungerte, så følte jeg meg også uelsket av mine nærmeste og i alle fall av Gud. For hvem kunne elske en sånn som meg?

Men heldigvis opererer ikke Jesus innenfor de rammene vi mennesker setter.

Den dagen jeg ble kalt til å bli prest, fikk jeg et møte, en klem fra Gud. Jeg fikk kjenne på Han sin enorme kjærlighet til meg. Jeg elsker min kone og barn noe helt enormt, men min kjærlighet til dem er bare et støvkorn, ett atom i forhold til Gud sin kjærlighet til oss.

Da jeg fikk kjenne på denne enorme Gud Kjærligheten, så begynte jeg å argumentere, motsi Gud, hvorfor Han ikke kunne elske meg. Jeg sa til Han, elsker du meg selvom… Før jeg fikk fullført setningen, svarte Han JA. Jeg prøvde en gang til. Kan du elske meg selv om… Ja, sa Han.

Etter denne episoden har Gud på en måte snekret et vindu til meg, hvor jeg får se Han sin kjærlighet til dere alle. Og den er enorm. Ikke på grunn av noe dere har gjort eller ikke gjort, men på grunn av at vi er alle Hans sine skapninger og barn som Han ønsker ha en relasjon med.

Dagens tekst handler ikke bare om tilgivelse, men også om hvem som har rett til å dømme. Så hvis dagens tekst kan lære oss noe, så tror jeg det er dette:

Ikke døm andre, men behandle mennesker rundt deg slik du selv ønsker bli behandlet, når du selv dummer deg ut.

Ikke bli ukritisk med de skriftlærde og fariseerne rundt deg Selv om det er mange som ønsker kaste den første stein, betyr det ikke at de har rett til å straffe. 

Vi gjør alle feil. Hvis Gud kan tilgi, så burde kanskje også vi kunne det?

Du er elsket av Gud, og din neste er like mye elsket av Gud. 

Selv om vi fortjener straff for syndene våre, så ønsker ikke Gud å straffe oss. Derfor sendte Han Jesus slik at forsoning ble mulig. Ifølge Martin Luther, så gleder Gud seg over å se oss mennesker kjempe mot synden for at det betyr at vi prøver å bli bedre mennesker. Vi prøver på en måte å redusere avstanden mellom oss og Gud og Gud gleder seg i vårt ønske om å komme Han nær.

Begrepet synd i seg selv er et komplisert, men ifølge Johannes, som har skrevet dagens tekst, er synd, avstand fra Gud. Og Gud ønsker å ha en så nær relasjon med oss som mulig, fordi Han elsker oss. Nærhet skjer gjennom å etablere en relasjon til Gud og tilgivelse reduserer avstanden vi selv har skapt.

Vi mennesker gjør dessverre ting som skaper avstand mellom oss selv og Gud. Alle gjør det. Og tilgivelse er nøkkelen for å fjerne denne avstanden.

Men før vi kan komme nærmere, må vi finne rett retning. Og det er Hans sønn, Jesus Kristus. Så håper jeg at du tar imot den kjærligheten Han og Hans Far har til oss alle.

Ære være Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd. Som var, er og blir en Sann Gud fra evighet til evighet.