Det er ikke langt fra Peter til Judas

Photo by Jonathan Borba on Pexels.com

I dag, da jeg leste min daglige dose Bibel, kom jeg over fortellingen om Judas i Matteus evangeliet. Svikeren! Forræderen! Du vet, han som har fått et eget skjellsord oppkalt etter seg: Din Judas! – men som ender med å ta sitt eget liv i anger, dyp sorg og skam.

Etter å ha lest om hvordan det ender med han, kjenner jeg på en stor smerte. Jeg får så vondt av han at jeg føler det på kroppen. Jeg ser for meg den fortvilelsen han befinner seg i. I denne umulige situasjonen hvor det tilsynelatende bare finnes én utvei. Døden.

Rett før vi leser om Judas-tragedien, leser vi om hvordan Peter har fornektet Jesus 3 ganger. Kontrasten mellom hvordan Peter blir hyllet i årtusener som kirkens klippe og store helt og Judas, nesten som Jesus-morderen selv. Avstanden mellom dem synes enorm. Men er den det? Eller er vi bare ett dårlig valg fra å gå fra én Peter til én Judas? For husk nå, at de begge sviktet da det virkelig gjaldt som mest. De begge angret. Begge skammet seg. Så hva skiller de to? 

Jeg har ikke alle svar, men her er noen tanker.

Peter hadde de andre disiplene rundt seg, som også alle hadde sviktet Jesus. Alle på sitt vis. Han var ikke alene. Han hadde felleskap med andre som heller ikke anså seg selv å være perfekte. På en måte hadde han et felleskap som kunne bære på sviket, skammen og deres feiltakelser, i fellesskap.

Judas hadde ingen. Absolutt ingen. Ikke de tidligere vennene han hadde vandret med i 3 år, eller de som han hadde «hjulpet». Han var helt alene. Latterliggjort av den ene siden og blitt usynlig for den andre som hadde nok med sitt eget svik. Helt alene med en anger og skam han ikke klarte bære. På mange måter så var det ikke bare Jesus som måtte bære på et kors som til slutt skulle ta livet av Han. Judas bar også på sitt eget kors og de endte begge to hengende på et stykke tre. Den ene skyldig og den andre uskyldig, men for alles skyld. Hadde bare Judas ventet noen dager eller innsett hvem Kristus var. Men skammen, angren, var for tung til å bære alene. Så han tok sitt eget liv.

Kanskje vi må sette Judas i et annet lys enn det vår historie har gjort. I stedet for å bruke han som et eksempel for svik, så kunne han heller representere folk som føler at de bærer på så mye bagasje, skam og anger, at de ikke klarer bære det.

For det er et poeng at alle disiplene sviktet. Hver eneste én sviktet på sitt vis. Om Judas sitt svik var større enn Peters sin fornektelse? Jeg er faktisk usikker. Hadde de funnet ut hvor og hvem Jesus var, uavhengig av Judas? Sannsynligvis. Var det feil å «selge» Jesus for 30 sølvpenger? Selvfølgelig. Jeg unnskylder ingen sine handlinger, men ønsker poengtere at det er en tynn linje mellom det å bli en helt som Peter, og det å bli… en Judas.

Det får meg til å tenke på alle de som har tatt feil valg her i livet og bærer på det samme skammens kors som Judas bar. Mennesker som tror at det ikke finnes noen løsning. Noen tilgivelse, frelse og frigjøring. At skammen er for tung. At angeren er for sår. Selv om det høres ut som en kristenklisje, så har jeg erfart at det finnes en utvei. En løsning som ikke fører til døden, men til livet. Da jeg fikk legge min bagasje, kutte mine kjettinger ved Jesus sine føtter, fikk jeg kjenne på Han sin enorme kjærlighet til oss og den enorme egenskapen Han har til å fjerne skam og synd. For min del gjorde han det med å børste vekk all min bagasje med foten sin. Jeg har aldri sett den siden.

Men det trengs mer. Som Peter, så trenger vi alle felleskap som er uperfekte. Fellesskap hvor man kan dele på det man bærer på. Felleskap som sier at selv om du føler at det ikke finnes noen utvei, noen trøst eller tilgivelse, så skal vi hjelpe deg å bære bagasjen helt til du finner Han som kan forløse deg fra den. Hjelpe deg å bære korset frem til Han som valgte å dø for deg, på sitt kors. Slik at du kan bli fri fra ditt.

Jeg skulle ønsket jeg hadde møtt Judas den dagen han kastet sølvpengene fra seg. Da skulle jeg ha spurt han om han kunne vente noen dager for å se om det Jesus hadde fortalt ham var sant. At Han ville stå opp igjen og frigjøre oss fra all synd, gjennom troen på Han. Jeg tror at Jesus hadde tilgitt Judas, akkurat som Han tilga Peter. Akkurat som Han tilgir oss alle, som tror på Han.

Matt 27: 3-10

Men da Judas, han som hadde forrådt ham, så at Jesus var blitt dømt, angret han og gikk med de tretti sølvpengene tilbake til overprestene og de eldste og sa: «Jeg syndet da jeg forrådte en uskyldig og sendte ham i døden.» «Hva angår det oss?» svarte de. «Det blir din sak.» Da kastet han pengene inn i tempelet og forlot stedet. Og han gikk bort og hengte seg.
     Overprestene tok sølvpengene, men sa: «Det er ikke tillatt å la dem gå i tempelets kasse, for det er blodpenger.» De besluttet å kjøpe pottemakerens åker for pengene og bruke den til gravplass for fremmede. Derfor blir den åkeren kalt Blodåkeren den dag i dag. Slik ble det ordet oppfylt som er talt gjennom profeten Jeremia:

           De tok tretti sølvstykker,
           den pris han ble verdsatt til,
          han som Israels barn lot verdsette;
         og de ga dem for pottemakerens åker,
          slik som Herren påla meg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s