Første år som prestestudent, del 1: – et økonomisk under?

Tro det eller ei! Første år som prestestudent er allerede over. Denne uken leverte jeg inn siste eksamen for dette studieåret, og nå skal jeg liksom ha det de fleste studenter kaller sommerferie. Joda, det blir sommerferie fra studiene, men ikke fra ordinært arbeid. En siste innspurt på ett av konsulent oppdragene mine må til, og så skal boken endelig lanseres i sommer! Ett års boksvangerskap er endelig over.

Denne bloggposten skulle oppsummere hele studieåret, men siden den ble litt lang, så deler jeg den derfor opp.

For, la oss først av alt ta noe av det mest utfordrende med å være en voksen mann med familie som starter opp fulltidsstudiet for å bli prest.

Det har vært både krevende og utrolig givende. Det mest krevende er vel det som jeg ønsker minst å snakke om. Det økonomiske. Det er et utrolig sårt tema for meg personlig, fordi en stor del av min identitet har nettopp vært forbundet med å ha det bra økonomisk. Penger har alltid vært en drivkraft i livet og det å ha lite å rutte med, har jeg prøvd å unngå for enhver pris. Å ikke har råd til det jeg ville ha eller trengte, var før, det verste jeg visste.

Økonomisk har dette året vært en katastrofe, men vi har klart oss på Gudfeldig vis. Vi føler at vi er blir tatt godt vare på og at ting har løst seg, ofte av selv selv, på uforklarlig vis. Selv om det er trangt, så har vi ikke manglet noe som helst, egentlig. Når det er sagt, så er det naturlig at en så brå økonomisk endring kjennes på lommeboken og kroppen. Når i tillegg halve inntekten fra foredrag også forsvant, på grunn av alle pandemiavlysningene, så var det bare å folden hendene og be om en løsning. Og løsninger ble det. Vi stoler hele tiden på at Han har kontroll, men vi skulle av og til ønske at løsningen hadde kommet noen dager før. Ikke alltid i siste liten. Samtidig så er vi 100% overbevist på at dette fortsatt er rett.

At dette koster økonomisk, er det ingen tvil om. En litt grå dag satt jeg meg ned og regnet på hva det å studere for å bli prest koster oss i tapt inntekt. Om det var verd kostnaden? Litt over 3 millioner kroner fant jeg ut vi taper, pluss at belåningen våres økes. Slike summer kan få enhver mann til å tvile om hans valg er rett. Spesielt når hele familien får kjenne på de valg som min kone Cecilie og jeg har tatt, får konsekvenser også for barna. Samtidig så er det mye læring i at man kan leve av mindre. Mye mindre faktisk. At det å ha nok, er faktisk helt ok. Samtidig så er det utrolig kjipt å for eksempel si nei til ungene som ønsker seg ting. Det å si; “ikke nå. Du må vente en uke. En måned, eller bare nei. Vi kan ikke prioritere dette nå.” Jeg kjenner hjertet blir revet i to hver gang det skjer.

Det er utrolig hvor interessant det er å få oppleve hvordan tingenes verdi kan endre seg så radikalt. Hva som virkelig er verdt noe. Hva som har sann verdi og hvor mye mer man setter pris på de enkleste ting. En enkel kopp kaffe og en samtale med en god venn. En middag hjemme med folk man er glad i. At man blir mer glad for en fin skjorte til 200 kr enn ei til 2000 kr. Å handle bare det man trenger, istedenfor å handle det man har lyst på, er en sann befrielse.

Vi har også fått kjenne på en enorm raushet, godhet og velsignelse fra mennesker rundt oss. Som for eksempel da min MacBook Pro plutselig totalt havarerte. Et verktøy jeg er 100% avhengig av. Både til jobb, studier og skriving. Vi kunne ikke ta oss råd til å kjøpe en ny eller brukt. 4 timer etter havariet og etter mye bønn, så ringte det uventet på døren. Der står en god venn og med-disippel, bærende på en pent brukt MacBook til meg. Vær så god og Guds velsignelse, broder. Og så kjørte han igjen. Jeg kjenner på en utrolig lettelse, kjærlighet og godhet. Samtidig så kjenner jeg på at stoltheten min lider av å motta hjelp. Å gi godhet er én ting, å motta det selv, gjør både vondt og godt. Vondt i stoltheten men godt og takknemlig i hjertet.

Noen måneder, har vi for eksempel manglet en viss sum. Vi har foldet hendene, bedt om en løsning, også ringer telefonen 15 min senere med ett oppdrag. De unnskyldte seg at de ikke hadde nok til å betale mitt ordinære honorar, men kunne tilby akkurat samme honoraret som i bønnen vi hadde bedt. Kanskje Gud gikk lei av denne månedlige bønnen, så Han ga meg et fast månedlig oppdrag i stedet. Så var det løst.

Vi har til og med opplevd, mer en én gang, at vi ringer for å utsette en regning, men fakturaen var allerede betalt av oss. Men vi fant ingen spor etter denne betalingen i nettbanken vår.

Om det er verd kostnaden? Absolutt! Selv om vi føler det har vært tøft så har vi aldri vært i tvil. Vi hadde aldri blitt bedt om å gå denne veien hvis Han ikke hadde en plan på at vi ville tåle det og at Han vil forsørge oss.

Vi lever daglig i denne balansen mellom usikkerhet og trygghet. Det er som å stå nær ett stup og være trygg på at man ikke kommer til å falle. Nå som vi har levd slik en stund, så føler vi oss tryggere og tryggere på at det handler om å stole på at Han har kontroll. Det betyr ikke at vi kan være uforsiktige.  Den gode nyheten er at neste år ser utsiktene enda bedre ut. 

Hvis det er én ting jeg har lært dette året, så er det at rikdom er en følelse, nesten en illusjon, og handler ikke om hvor mye penger du har på konto. For vi er blitt rike på nåde, godhet og kjærlighet. Hele denne reisen har til nå bare styrket oss på at veien vi går, er den veien vi skal gå.

AF

Én kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s