Takk for fine tilbakemeldinger på valg av ny retning!

Responsen, etter jeg annonserte mitt prestekall og starten på prestestudiet, har vært overveldende. Det er utrolig interessant å få oppleve hvordan mennesker, som ikke bærer sin tro på utsiden av jakken, plutselig takker, sender velsignelser og stiller gode spørsmål om Gud og tro. Mennesker i såre situasjoner som ønsker bønn, trøst eller bare ønsker heie.

Annonseringen fungerer i så måte som en usynlig prestesnipp, og hvor folk bare åpner seg naturlig. Nå sier Bibelen at vi allerede er prester, så jeg må vel bare omfavne det med kjærlighet, ydmykhet og ærbødighet. Disse samtalene er noe som gir så utrolig mye mening. Å få meldinger som: Kan du be for meg også denne uken,  fordi det hjalp meg så mye sist uke. Å se mennesker vi samtaler med få «nytt» liv i løpet av kort tid. Å kunne samtale med en 95 år gammel dame som lurer på om hun er tilgitt og kunne svare: Ja, Gud har tilgitt deg alt. Og etterpå gi nattverd til henne. Kan man ha en bedre og mer givene oppgave enn dette? Og jeg har ikke startet jobben en gang!

En liten detalj, som jeg også syns er interessant, er at de få negative kommentarene jeg har fått, har kommet fra «egne» rekker. Ikke mot kallet, men mot destinasjonen. «Hæ! Den norske kirke! Hva i all verden skal du inn i Den norske kirke for?»

Jeg har både forståelse for, og undrer meg over kommentarene. Jeg har forståelse for at mange er skuffet, føler seg sviktet og til og med er sinte på Dnk. Det jeg undrer meg over med disse kommentarene er; -men hva med folkene? Hva med menigheten? Jeg er ikke kalt til å endre Dnk. Jeg er kalt for å lede menigheten gjennom forkynnelse og inn i en relasjon med Gud, i alle livsfaser. Jeg skal ikke inn i Dnk for kirkens del. Jeg er kalt inn for menneskene der sin del. Ikke som redningsmann eller martyr. Men som apostel og hyrde. Satt på spissen, så bryr jeg meg lite om Dnk, men vil vie resten av mitt liv, for menigheten i den.

Joda, kan noen tenke, men hvorfor den Norske kirke?

Jeg tror at kirken, også Dnk, vil ha en enorm betydning de neste 10 årene. Jeg tror at kirken har en del svar som samfunnet gisper etter. Jeg tror at kirken ikke bare har svaret om det evige liv, men også mange av svarene samfunnet savner, i dette livet. Jeg skal fortelle at det er mer og at troen er inngangsdøren, ikke målet.

Les gjerne denne om du ønsker vite mer: 3 ting jeg ønsket at jeg visste som kristen

Kirken kan være limet i lokalsamfunnet. I en verden hvor alt blir mer og mer fragmentert, isolert og individualisert, ser jeg for meg kirken som et motsvar. Et trossamfunn som inkluderer alle i en stor Guds familie. Et sted hvor fellesskap står i sentrum og hvor én konge på haugen, ikke er idolet. En menighet hvor samhold og medansvarlighet for de rundt seg, står sentralt. Kirken kan være svaret på ensomhet, fattigdom og utenforskap. -Men kirken må ta rollen. Den må si: Ja, dette skal vi være. For bygda. For bydelen. For byen.

Kirken kan være en Guds familie som bryr seg om samfunnet og naboskapet. Ikke bare sånn «jeg skal be for deg», men også som å banke på døren med middag eller boller når naboen er syk. Som å være med å bygge ny innbytterbenk hos det lokale fotballlaget. Som å ta en kopp kaffe, gi litt tid og en prat, med noen du blir påminnet om trenger det. Som å møte blikk til naboene i nærbutikken som sier: Hei, jeg ser deg og du er ikke alene. Vi er i samme båt.

Denne kirken virker kanskje som en utopi, men det er den langt ifra. Den kan muligens virke sånn i dag, men da må noen si: Ja, dette gjør vi!

«Jeg kan ikke være med i en kirke som mener liberale ditt og gjør konservative datt», hører jeg et ekko som roper. I enden av ekkoet henger en tanke som sier at ditt og datt er distraksjoner fra hva menighetsliv er.

Menighet er ikke det samme som enighet, selv om de ligner. Å være i en levende menighet er som å bo i et stort borettslag. At naboen din er ditt og at han andre er datt, og den tredje vet du ikke helt hva er, betyr ikke at du ikke kan eller bør bo der. Det betyr ikke at du må la være å kalle det ett hjem. Hadde alle vært som Fru Paulsen i 4 etg. så hadde det vært alt for kjedelig, fullt av katter og musestille. Hadde alle vært som Harald i andre, hadde vi alle hørt på Rolling Stones og heiet på Liverpool. Det er mangfoldet på beboerne som utgjør borettslaget til et levende sted å leve. Sånn er det med menigheten også. Vi er en kropp.

Denne jakten etter likhet i mening og ening er en distraksjon fra den felles lovprising og forkynnelsen av evangeliet menigheten har ansvar for. Hvis det er mennesker som lever i synd, noe vi alle gjør, så ikke prøv å ta jobben fra Den Hellig Ånd ved å være den første som peker finger. La Gud ta seg av det, så lenge det ikke skader andre.

Så til du som kanskje lurer på hvorfor Den norske kirke?

Fordi Gud har ikke glemt menigheten. Fordi kirken kan være en løsning på mange av samfunnets utfordringer. Fordi jeg vil la Den Hellige Ånd gå foran og ta føringen, vise vei. Fordi kirken også er en misjonsmark.

Min tilnærmelse til en fruktbar menighet skal bæres av treenigheten.

1. Forkynt lovprising av Gud

2. Forkynne Jesusevangeliet, Ordet og liturgien

3. En menighet som blir modellert av Den Hellige Ånd og ser ut som en Guds familie, – og er limet i lokalsamfunnet

Om vi lykkes når tjenesteskjorten kommer på om noen år? Det får vi se når kirkedøren åpner seg.

1. Pet 2,9

«Men dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som Gud har vunnet for at dere skal forkynne hans storverk, han som kalte dere fra mørket og inn i sitt underfulle lys.»

Guds fred,

A.