I det siste har jeg gått rundt og fundert på synd, og hvorfor vi ikke snakker mer om det? Jeg har også kjent på motstanden mot å ta opp tema. Hvorfor? Å snakke om synd er dessverre blitt tabu i både kirken og i verden. Den eneste gangen vi egentlig snakker om synd, er når den skal tilgis. Eller; snakker og snakker… Vi sitter jo stille med foldede hender, alene, for oss selv, lydløst, og får våre synder tilgitt.

Årsak til at synd kanskje er blitt et av samfunnets og kirkens store hysjhysj- tema, henger nok sammen med at det er blitt så grovt misbrukt i fordømmelsens navn. Og at den har fått et stort, sort haleheng, som heter skam. At det er blitt, og blir, misbrukt for å ekskludere, manipulere og skammeliggjøre.

Den første tanken til mange kristne kan fort bli; men vi er jo alle syndere. -Den neste tanken er; men jeg synder ikke så mye som de…

Jeg tror mer og mer at vi har gjort synd til noe større enn hva det bør være. Misforstå meg rett. Det er absolutt ikke noe ønskelig, men det er heller ikke noe å lage for mye ståhei rundt. I alle fall ikke så mye ståhei at det fører til skam, fordømmelse og ekskludering. I alle fall ikke så mye at det skyver mennesker lenger og lenger vekk fra Gud. For husk, synd er mellom du og Gud.

Jeg tror at noe av det dummeste vi kan gjøre, er å ikke snakke om synd og konsekvensen av den. På samme måte som det er dumt å ikke snakke om fattigdom. Man fjerner ikke fattigdom med å la være å snakke om den. Samfunnet tjener ingenting hvis det ties om fattigdom. Ignorerer at det finnes. Gjør fattigdom skambelagt. Isolerer de fattige og fryser dem ut. Selv om synd og fattigdom er to forskjellige ting, fører de begge til nedsatt livskvalitet for de berørte, dersom de forties.

Vi skal verken fortie eller fordømme syndere. For hvis vi gjør det, så tier vi oss selv inn i skammens rom og fordømmer oss selv. For vi er alle syndere. Det står ingen sted i Bibelen at synd måles eller legges på en vektskål. Jeg finner ingen steder i Bibelen hvor det er satt opp et excel- skjema eller en graf om syndens alvorlighetsgrad.

Men det står noe i Bibelen om hvor lista ligger. Målestokken for hva som er rett og godt er ingenting mindre enn det «fullkomne». Med andre ord: Gud selv, er normen.

Mark 5,48
«Vær da fullkomne, slik deres himmelske Far er fullkommen.»

Er det en ting jeg er 100% sikker på, så er det at ingen av oss når Gud til anklene en gang, når det gjelder fullkommenhet og syndfrihet. Ingen av oss er i nærheten en gang. Det er ingen av oss som er verdig Hans kjærlighet og nåde, og vi er alle syndere. Punktum.

Egentlig skulle det å snakke om synd vært noe ganske naturlig og lett. Det er jo noe vi alle gjør og noe vi er til og med født med. Det er jo også noe de fleste av oss ønsker å kvitte oss med. I alle fall så mye som vi makter på egenhånd, også ber vi om tilgivelse for resten. Men synd er og forblir mellom deg og Gud.

De som har lest sin Bibel vil kanskje huske at det står at Gud ikke tåler synd. Det er riktig det, men det var derfor Han sendte én som gjør det. Ikke bare tåler Han den, han døde for den.

Mark 2,17b
«Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere.»

– Alle med andre ord.

Hvis du er en leser som ikke er så kjent med troen og tenker på at det der med synd, tilgivelse og omvendelse er vanskelig å forstå, så føler jeg med deg. Litt enkelt forklart, og som jeg skrev i forrige bloggpost, så ble det laget en vegg mellom Gud og oss da Adam og Eva spiste av Kunnskapets tre. Denne veggen består av synd. Gud sitt største ønske er å ha en direkte relasjon med oss, men siden denne veggen er i veien, så var det umulig. Han sendte derfor sin sønn, Jesus Kristus, til å sone for våre synder. Han ble døren i veggen mellom oss og Gud. Idét vi går gjennom døren, blir vi skyldfrie og rene, helt ufortjent. Gjennom Jesus, kan vi endelig ha en direkte relasjon med Gud igjen.

Vil ikke alt dette pratet om synd skape mer fordømmelse og skam?

Ikke hvis det blir gjort i kjærlighet og barmhjertighet. Ikke hvis det er den som bærer synden som legger det frem og ber om veiledning. Ikke hvis man overlater jobben til Han som ble sendt til jorden for hjelpe oss med synden.

Poenget er ikke at vi skal snakke mer om andres synd. Poenget er at vi bør snakke mer om vår egen, og deretter overlate de ved Herrens føtter i bønn om tilgivelse. Poenget er at du ikke må stenge døren inn til kirken bare fordi noen har andre synder enn deg. Poenget er, at vi skal bli flinkere til å se vår egen bjelke og overlate den, og andres flis, i hendene til Den hellig ånd og Jesus Kristus.

AF