Hei godtfolk!

Det har dessverre ikke blitt mye skriving her på bloggen den siste måneden. Årsaken er studier, og nå eksamen. Det kommer snart mer og i mens kan dere kose dere med denne teksten, som jeg skrev som et leserbrev i faget Kirkens oppdag. Fin advent videre og be gjerne for oss teologistudenter.

Kirkens misjonsengasjement handler nettopp om å ta andres og egen tro på alvor. Utfordre den og sette den i nytt perspektiv. Det handler om et genuint ønske om å gjøre godt. Om å gi mennesker mulighet til et forbedret liv. Til å fylle noen av de tomrommene det moderne og sekulære samfunnet etterlater seg.

Utfordringen i dag er ikke mangel på respekt. Utfordringen i dag er hvor såre, religiøse, og for all del sekulære, tær du har. Tåler dine trosstandpunkt å bli utfordret uten at du blir krenket av tilnærmelsen og spørsmålene?

Sitter du nå som kristen og småhumrer med deg selv og tenker: «Ja, sånn er det. Dere er så tå-såre!» -Som pop-artisten Gabrielle synger; «-jeg tok feil. Jeg brukte lupe, når jeg skulle brukt speil». Kristne er kanskje de med mest tå-såre av alle, når deres trostandpunkt blir utfordret.

En årsak til at misjonering kan oppleves invaderende, kan være at tro og livssyn er blitt mer en privatsak i dag, enn tidligere. Hva man tror, eller ikke tror, har flyttet inn i den innerste, private sfæren.

Å stille spørsmål med andres tro, kan derfor oppleves som en krenkelse av privatlivets fred. Selv om det å få sin tro speilet opp i mot en annen kan oppleves utfordrende, er det ikke gjort i mangel av respekt. Tvert i mot. Misjonering handler om et genuint og dyptliggende ønske om vise deg veien til et bedre liv. Evig liv, til og med.

Men: Handler ikke misjon mer om å spre kristendommen i utlandet?

Kirkens misjonsengasjement er i stor endring. Generalsekretær i NMS Jeffrey Huseby siteres i Dagen 27. Sept. 2019 om at «Målet er ikke lenger å sende ut misjonærer.» Antall misjonærer i NMS er halvert siden 2011. Årsaken er i følge Huseby at misjon ikke lenger går «fra Vesten til resten, men at det går i alle retninger. Det er kristne i alle verdens land.»

Det er kanskje derfor naturlig at blikket til kirkens misjonsengasjement rettes hjemover igjen? Hjem til et mer sekulært og multireligiøst samfunn?

Klassisk misjonsarbeid handler ikke bare om evangelisering og bibelens misjonsbefalingen om å lage disipler. Det handler i like stor grad om veldedighet, godhet og hjelpearbeid. I et samfunn hvor forskjellene øker, ser vi at denne formen for kirkelig arbeid, også her hjemme, uheldigvis øker. Det er kanskje respektløst av storsamfunnet å se på at disse forskjellene øker og får utvikle seg. Misjonerende veldedighet, er det ikke. Tvert i mot, handler det om verdighet. Det handler om å gi folk et bedre liv, her også.

Diskusjonene i de teologiske fakultetene om kirkens misjonsengasjement kan kombineres med respekt for andres tro, bør besvares med et enkelt og klart ja!

Så kan vi heller konsentrere oss om de mer samfunnsnyttige diskusjonene. Hvordan kan kirkens engasjement bety noe mer for mennesker i dag? Hvordan kan misjonsarbeidet tilnærme seg et moderne, individualisert, sekularisert og multireligiøst samfunn? Hvordan kan kirken ha et attraktivt budskap og en rolle som kan bety noe for folk i dag, og samtidig ikke gå på kompromiss med seg selv? Ikke bare diskutere hva kirken kan tilby, men også hva den bør tilby.

Kirkens misjonsbudskap er for mange redningen fra flere av storsamfunnets skyggesider. Sider som ensomhet, angst, depresjon og brutte relasjoner, for å nevne noen. Sist men ikke minst, gir budskapet en mening med livet som er større enn en selv.

Å drive misjon handler om nestekjærlighet til mennesker. Det å snu ryggen mens man holder misjonens budskap i hendene, eller å vende ryggen til menneskeheten med den gaven du har fått for å dele med andre. Det er respektløst.