I Stavanger Aftenblad hadde jeg en kronikk 3 oktober 2018 om tiden vi nå lever i. Siden verden er større en Stavanger og det var en kortversjonen som ble trykket, får dere her den lange versjonen. Lyst å lese orginalen? Aftenbladet i PDF eller på nett her

Velkommen til en ny høst der man våkner av den samme gjentagende alarmklokken som skriker: Må bare! Skal bare! Rekke bare! Stresse bare! Man strekker seg etter mobilen og drar den tett opptil nesen på jakt etter de røde livsviktige notifikasjonene som varsler om enda noe totalt uviktig som har skjedd i verden. En syvmenning har bursdag, en ukjent kalt Roar er visst i nærheten og du skal på 6 arrangementer i kveld som du har sagt at du er interessert i. Kanskje har det kommet et par ti spam-mail i løpet av natten. Hvis man er heldig, den nye Jula katalogen. Krigsoverskriften i Aftenbladet rapporterer om en ny dødsulykke rett ved universitetssykehuset. Tenk det. Å dø rett ved.. Eller nei. Det er bare fake news. Det var hvis bare feiring av oppstandelsen av den nye bomstasjonen.

Det sies at alt som kan digitaliseres, vil bli digitalisert. Også menneskelig adferd. Der far før måtte stå opp tidlig for å hente avisen på trappen og informere familien rundt frokostbordet om gårsdagens nyheter, lever vi nå i våre egne private ekkokammer med uviktigheter.

Vi er fortsatt nybegynnere i den digitale sandkassen og eksperimenterer oss frem til den gyldne middelvei.

Dette er ikke et korstog mot mobilen, sosiale medier eller digitalisering. Det er mer en timeout hvor man ser på status quo, for så å se om man trenger noe justering. Det fantastiske med digitalisering er demokratisering av informasjon. Alt er tilgjengelig i lommen. Alltid. Det jeg ikke så for meg var at vi gikk fra dialog til kommentering. Fra ansikt til ansikt til anonym internett-tøffhet og hets. En verden hvor fakta mister sin funksjon som sannhet av desinformasjon. Hvor medisin og politikk tilsynelatende går i regresjon og vi snart er tilbake på 30-tallet uten vaksiner men med norrøne symboler på jakkeermet.

Jeg tror vi har bommet stygt på stien og gått oss vill i en skog av distraksjoner.

Det viktigste med fars nyhetsoppdatering rundt frokostbordet var aldri nyhetene. Det var samtalen og dialogen. Det var båndene og familiekulturen som dyrkes gjennom felles kunnskap og dialog. Vi startet dagen med en slags felles forståelse av den verden vi levde i.

Fellesskap og kulturell forståelse blir vanskelig når verden er blitt formet i algoritmenes bilde. Hva skal man til slutt samtale om når ingen hører samme musikk, ser de samme filmene eller snakker om hverandres nyheter. Hvis man er så dumdristig, i ivrighetens navn, og prater om den nye Netflix-serie rundt lunsjbordet, risikerer man at halvparten slenger seg bort som om du hadde kastet en håndgranat under bordet. Ingen er jo på samme episode eller sesong! Skal du ødelegge hele helgen eller?

Har sosiale medier digitalisert vekk basisen i vår sosial kultur?

Når man snakket om været, så snakket man egentlig ikke om været.. Man bygget en relasjon. Når barnehager har “mobilfri sone” -skilt på porten med teksten: “Du skal nå ha dagens viktigste møte,” burde alarmen gått for lenge siden. Så du ikke sønnen din score sitt første fotballmål fordi du svarte på enda en uviktig melding? Skal jeg fortsette? Gå gjennom dagen og se på overfloden av distraksjoner vi i dag lever i. Det er alltid et ping, et varsel, et må bare, skal bare, rekke bare.

For å få tilgang til vår kommersielle oppmerksomhet har vi frivillig, men kanskje ubevisst, blitt plassert i et brukertilpasset digitalt egg hvor vi får store overskrifter og ser en verden som bekrefter vår egen sannhet og virkelighet. I egget kan man ikke lytte til det utenfor. Man hører bare ekko av sin egen opinion som om det var Guds stemme som talte sannheten. Lytter man for mye til ekkoet, kan man bli til troll; har jeg hørt.

Vi har overflod av digitale kontaktpunkter men mangel på meningsfulle relasjoner. Vi har overflod av overskrifter men mangel på innhold. Vi har overflod av meninger men mangel på empati. Vi har overflod på standpunkter men mangel på synspunkter. Vi har overflod av informasjon men mangel på visdom. Vi har overflod av monologer men mangel på dialog.

Tiden vi lever i må være århundrets “told you so!” -øyeblikk for den tradisjonelle avisredaktøren. Jeg var selv en av de som sa at redaktørens rolle er over nå som det digitale nettverket vårt har tatt over rollen. Jeg tok feil. Jeg tenkte aldri på at nettverkene bare er et ekko av det man allerede vet og at algoritmene er mer slu enn tobakksindustrien på 80-tallet. Målet er å holde deg distrahert og online slik at reklamekronene strømmer inn 24/7. Man kan bli konspirasjonsteoretiker av mindre.

Har vi kommet dit at vi er så distrahert og så isolert i vårt lille digitale egg at vi har mistet mye av det som er viktig her i livet? Venner, barn, ektefelle, partner? Kunnskap og visdom? Natur og kultur? Bli utfordret på egne meninger og oppfattelser. Engasjere seg i samfunn, politikk og debatt? Har Gud forlatt dette sekulære samfunnet, eller har du bare sluttet å lytte? Han er høflig. Forstyrrer sjelden når du har hengt opp “jeg er distrahert”-skilt på skallet ditt. Hva med å utvide ditt eget synspunkt i stedet for å ta premature standpunkt. Handler ikke det om å være menneske, å være engasjert, involvert og sammen med andre artsfrender?

Hvis konsekvensene av distraksjonene bare handlet om egen nesetipp, så hadde jeg ikke valgt å strekke min ut.

Vi lever i et samfunn som blir mer og mer polarisert, individualisert og hvor forskjellene vokser. Vi har politikere som konkurrerer i NM i one-linere. Hvor provokasjon, forenkling og stigmatisering av fremmede er en tilsynelatende sikker vinnere i kampen om tilgang til eggeskallet. I Norge lurer vi veldig på hvordan president Donald kunne komme til makten. En av de store årsakene er at man har tillatt en offentlig retorikk hvor fakta og folkeskikk betyr ingenting. Det viktigste er at retorikken gir gjenklang med ekkoet i egget ditt.

Når samtale er byttet ut med kommentering, hvor dialog handler om motsvar i stedet for lytting. Hvor en diskusjon ikke handler om utveksling av synspunkt, men om hvem som bringes til stillhet først og hvem som tøyer grensene lengst. At noen ikke orker diskutere med deg betyr ikke at du har rett eller vunnet. Alle har tapt.

Jeg lovet meg selv for mange år siden at jeg aldri skulle si eller skrive at alt var bedre i gamle dager! Det løftet vil jeg holde. Jeg skal heller våge meg til å skrive at jeg nesten drømmer om at robotisering og digitalisering tar fra oss arbeidsplassene våre, slik at vi alle må leve på borgerlønn. Kanskje får vi da tid til å sette oss ned, se hverandre i øynene og ha en meningsfylt samtale. Tid til å se på alle synspunkter og fakta. Tid til å danne en egen mening og lytte til andres. Tid til å være menneske.

En liten advarsel. Når man kvitter seg med distraksjoner så blir livet kjedelig. I alle fall i starten. Hvis du kvitter deg med disse tidstyvene som stjeler litt tid her og litt tid der, så sitter du plutselig i sofaen og ser i veggen. Hva skal jeg gjøre nå? Jeg skal ikke anbefale hvordan du skal leve ditt liv men et tips er å starte med å se andre. Være våken og virkelig se dem du møter. Barna, dama i butikken, naboen, kollegaen. Si hei, kjekt å se deg. Inviter en gammel venn på en kopp. Spill kort med ungene. Gjør ting som tilrettelegger for samtaler. Er ikke det noe av det viktigste i livet? Å prate? – ikke chatte, snappe, inste eller face :)

Dette innlegget handler ikke om distraksjoner, tidstyver, politikk, borgerlønn eller Donald. Det handler om å banke hardt på eggeskallet ditt slik at du løfter blikket opp fra det uvesentlige. Se hvor du er i livet, og så kan du selv bestemme om du vil tilbake til distraksjonene eller bryte ut av egget for å se hva som finnes på den andre siden. For det skumle med egget er at man tror man er fri, opplyst og selvstendig. Du kunne ikke vært lenger fra sannheten.