Over en periode nå, har jeg fått anledning til å bremse ned. Jobbe mindre, trene mindre, stresse mindre og jage mindre etter det livet som man bare må leve. Satt i kontrast mot den hverdagen jeg levde for noen år siden. Da jeg hadde 156 flyturer i året og en hverdag hvor en Facebook beskrivelse av min hverdag havner på trykk i Stavanger Aftenblad:

Disse virkelighetene er så langt fra hverandre at de føles som et annet liv. Jeg vet hvilket liv jeg ønsker leve. Dette, ikke det forrige.

Det interessante med å leve litt “Mañana” er at man begynner å se ting som tidligere var usynlige i en tidspresset hverdag. Vennlige blikk. Barn som prøver oppnå kontakt. Hvordan livet rundt deg leves og siden man har tid, en haug med interessante, dype samtaler som man har tid til å utforske helt ut. Er du av det åndelige slaget? Da har du mye spennende i vente.

At dette er et privilegium? Helt riktig, et valgt privilegium som har betydning for ting som for eksempel økonomi. Kanskje miste litt status, men en 100% fleksibel kalender styrt av meg selv er totalt verdt det.

Resultatet? En indre ro jeg aldri har trodd var mulig å oppnå. Det som var viktig er nå uviktig, mens det som virkelig teller, står i sentrum. Det er langt fra noe slaraffenliv, men det er heller ikke et ultramaraton som aldri tar slutt. De velger jeg med omhu.

I denne nye hverdagen har jeg oppdaget at det å være travel er kontraproduktivt. Spesielt når det gjelder noen områder. Det er litt som når man har forlagt nøklene sine inne i huset og løper rundt stresset for å finne de. Å gå rolig rundt å lete tar faktisk mindre tid siden du er mer observant og finner de raskere.

Ja, om temaet: Det å vekker ungene om morgenen er også blitt forskjellige verdener.

Tidligere besto en typisk morgen hos oss slik:

Etter en mislykket forhandling med snooze- knappen og en liten bønn om at det ikke var hverdag likevel, startet kampen.

Vi jaget hverandre og kjeftet ungene opp av sengen. Alle var sure. Alle var glefsete. Hadde vi hatt 5 bad så hadde det fortsatt vært et for lite. Jeg laget triste nister på samlebånd mens ungene lignet mer på sinnataggen, grinebiteren og surpomp, enn ungene våre. Vi satt oss ned til å spiste frokost på skift, mens vi unngikk å se hverandre i øynene, bare sånn i tilfelle blikk kunne drepe. Det var garanti for at noen forlot huset sinte med et dørsmell og vi voksne hadde allerede 200 i puls før vi hadde satt oss inn i bilen.

Morgener i dag er litt annerledes kan man godt si. Før du leser hvordan de er blitt, så kan jeg avsløre at ungene og vi kommer oss tidligere opp og på skole/jobb tidligere enn stress metoden. Faktisk ganske likt som løpe stresset rundt i huset og lete etter nøklene metoden versus går rolig rundt.

Ja, vår anbefalte morgen rutine:

Vi starter med å dra rolig opp gardinene, si rolig god morgen og gi dem litt tid. Så starter showet. Far henter ukulelen hos mini for å spille en tullesang for å vekke mellomste jenta. Kan pappa spille ukulele? Ikke i denne eller neste verden. Hun trenger humor for å våkne med et smil. Pappa sine nødrim har en tendens til i få smillebåndet i gang. Mini våkner leende fordi mellomste blir “plaget” av en dum og tåpelig far. Mor dekker på frokostbordet hvor vi alle skal spise sammen. Eldstemann har utviklet kronisk vekkerklokke døvhet. Det han våkner av er derimot all latteren og livet som rører seg rundt i huset. Og hvis det ikke virker, må far bli en levende vekkerklokke mens han står rolig ved sengen og venter på at beina til gutten lander på gulvet slik Apollo 13 en gang landet på månen.

Alle spiser for det meste frokost sammen og er glade, mens ungene lager sine egne nistepakker. De kommer seg ut døren i tide og har til og med noe Snapchat- tid til overs.

Prøv gjerne selv. Du sparer både tid, kjeft, stress og en morgen med høyere puls enn en intervalltrening.