God advent. Tiden hvor vi kan vente med glede på jul.

Jeg sier «endelig» advent i hermetegn, men egentlig føles det som om juleforberedelsene allerede har vart lenge her i Sjømannskirken.

Advent er tradisjonelt fastetid, og den lilla fargen representerer blant annet den blå himmelen som blandet seg med den røde jorden.

Temaet i dagens tekst og i advent er forventninger.

Mange av oss har store forventninger til hvordan julen må være for at den skal være en ordentlig god jul. Nordmenn tar julen veldig på alvor, for å si det sånn.

Det er så mange tradisjoner og forventninger at jeg ofte føler at det kan overskygge hva det hele egentlig handler om.

En annen stor utfordring er at feilfokuserte eller urealistiske forventninger alltid fører til unødvendig store skuffelser.

I disse dager får jeg mange e-poster fra nordmenn her i USA som ikke får tak i pinnekjøtt, siden det ikke produseres eller importeres i år. Jeg kan nesten høre skuffelsen over at julen er «ødelagt» fordi de ikke får tak i pinnekjøttet.

Vi bærer alle med oss forventninger, nesten krav, om hvordan julen skal være for at det skal kalles jul. Så store forventninger at fokuset handler om å levere på disse forventningene, og ikke på hvem og hva vi faktisk venter på i adventstiden: at Jesusbarnet, Guds Sønn, blir født i en stall en Betlehemsnatt.

Jesus ble født uavhengig av om svoren på ribben blir sprø, om det er pinnekjøtt, eller om man får mandelen i grøten.

Jesus var også en stor skuffelse for mange mennesker som forventet en helt annen type frelser. En annen Messias.

De hadde forventninger til hvordan frelseren skulle oppføre seg og hvordan han skulle frigjøre jødene og Israel fra de okkuperende romerne. Han skulle komme som den største konge, med makt og storhet, og ødelegge fiendene. Legge dem under sine føtter.

Men Jesus er en annerledes konge. Han er absolutt det største mennesket, det mektigste mennesket, det eneste perfekte mennesket – konge over alle konger – men han oppførte seg ikke slik vi forventet. Han valgte å komme som en konge, men i all ydmykhet, på en eselfole.

For hva er en konge? En tyrann som hersker med makt og frykt? Eller en konge som hersker som en tjener for folket sitt, i tjeneste og ydmykhet?

Kanskje spesielt i dette landet er det vanskelig å se for seg en konge som hersker ved å tjene sitt folk. Som er ydmyk. Og jeg snakker ikke om de sittende styresmaktene, men om politikk generelt. Det virker som det er stor skepsis til dette idealet.

Dagens tekst handler nettopp om at Jesus marsjerer inn i Jerusalem som en annerledes konge. Ikke på en majestetisk hest, men på et ydmykt esel.

Faktisk er hele Jesus’ liv et liv levd i ydmykhet. For husk at Gud er allmektig. Han velger selv hvordan han ønsker å fremstå i verden.

Han blir ikke født i palasset eller i tempelet, men i en stall, fordi ingen hadde plass til Maria, Josef og barnet. Allerede her viser Gud oss hvilken Gud han er. For hvis vi ønsker å bli bedre kjent med Gud, må vi se til Jesus.

Sist julaften holdt jeg gudstjenester i Utstein kloster utenfor Stavanger – en kirke som er rundt 900 år gammel.

En ting jeg prekte over i fjor, var at hver gang et barn blir født inn i verden, så endrer verden seg litt. Den dagen du ble født inn i verden, endret verden seg litt. Har du noen gang tenkt på det? Din tilstedeværelse i verden påvirker verden.

Verden er aldri helt den samme etter at et barn blir født. Noe har for evig forandret seg. En kvinne har fått identiteten mor, en mann har blitt far, kanskje noen har blitt bror, søster, bestefar eller bestemor. Ikke minst: Et nytt menneske som skal sette sine spor, er født.

Men ingenting endret seg så mye i verden som den Betlehemsnatten da Jesus ble født – som et sårbart barn, i en krybbe, i all ydmykhet.

Jesus kom som en tjenende konge. Ikke med makt som sitt våpen, men med ydmykhet og kjærlighet som sine våpen.

Det er nettopp det at Jesus kommer inn som en ydmyk konge som gjør at folk rundt ham innser at dette er Messias, Guds Sønn, frelseren som marsjerer inn i Jerusalem.

Hvor han til slutt skal tjene oss alle med sitt liv, for at vi skal slippe fri fra den største fienden – synden som fører til død – og vinne evig liv.

Har dere noen gang tenkt over hva «hosianna» betyr? Mange tolker det som et heiarop. Et hedersrop eller hurra, akkurat som på 17. mai.

Den betydningen har det fått gjennom historien, men det er ikke den opprinnelige hebraiske meningen.

Hosianna betyr: «Hjelp! Frels!» – med utropstegn.

Folkemengden som strømmer ut fra Jerusalem møter Jesus ikke med hurrarop, men med rop om hjelp. Hjelp til frelse.

Det er eselets og Jesu ydmykhet som minner dem om at Messias skulle ri inn i Jerusalem på en eselfole for å frelse sitt folk.

Jødene var på denne tiden et okkupert, undertrykt og forfulgt folk. Dette er ikke et 17. mai-tog med «hurra, her kommer kongen!». Dette er rop om hjelp. Han er deres eneste håp og frelser. For mens jødene løper og strømmer ut fra sin elendighet, rir Jesus inn for å ta på seg all vår elendighet.

Og det er med forventning om en frelser de strømmer ut. En frelser som skal jage ut fienden og gi dem landet tilbake. Men Jesus er ikke den frelseren de forventet. Langt ifra. De forventet makt og seier. At krigerkongen kom ridende inn. De ble så skuffet at noen dager etter at Jesus red inn i Jerusalem, ropte de foran Pontius Pilatus: «Korsfest! Korsfest!»

Jesus besvarte aldri jødenes forventninger til hvem han var. Han var Messias, det anerkjenner mange i dagens tekst, men få dager senere, da forventningene fortsatt var ubesvart, ble forventningene til skuffelse. Først anerkjenner de at han er Messias når de roper:

Hosianna, Davids sønn!
Velsignet er han som kommer i Herrens navn!

Men de forventet noe helt annet av sin nye konge.

Kanskje du også har hatt forventninger til Gud og Jesus som ikke ble besvart. Kanskje du også er skuffet – kanskje til og med sint på Gud?

Det har i alle fall jeg opplevd. Jeg vet om mange som ber for sine syke barn, ektefelle, venner, familie, i forventning om at Gud vil gripe inn, noe han ikke alltid gjør. Og det er fullt lov å være sint på Gud. Det tåler han.

Jeg har bedt tusen ganger om fred i verden, uten at Gud har grepet inn. Jeg vet han kan, og jeg vet at han vil av hele sitt hjerte at vi skal ha fred i verden. Men av grunner vi ikke forstår, møter han ikke alle forventningene våre og griper ikke alltid inn slik vi ønsker.

Kanskje det er vår jobb å skape fred i verden, siden det er vi som skaper krig og sult?

Mange mennesker er skuffet over Gud når han ikke besvarer alle våre forventninger.

Så må vi huske på at han ikke har lovet oss at han skal innfri alt vi forventer. Det er ofte mest vi som håper og ber, ikke hans løfter.

Men nå som det er advent, vet jeg at det er noen ting vi kan forvente oss fra Gud – ting han har lovet oss og vist oss gjennom Jesus:

At han elsker oss og ønsker av hele sitt hjerte å ha en relasjon til oss.

At han frelser oss fra den største fienden av alle: synden og døden.

At hans relasjon med oss ikke skal være basert på makt og styrke, eller frykt og skremsel, men på ydmykhet og tjeneste – i kjærlighet.

Nettopp dette kan vi forvente av Gud og Jesus: Guds kjærlighet. At vi er elsket av Gud. Og at hvis vi følger Jesus, så forblir vi i hans kjærlighet. At vi skal tjene hverandre i ydmykhet, slik Jesus tjener oss.

Denne teksten om Jesus som rir inn i Jerusalem gir meg alltid et bilde av hvordan dette kanskje kunne sett ut. Husk at veiene inn til Jerusalem var tørre og støvete.

Jeg ser alltid for meg at når Jesus kommer ridende, med folk foran og bak seg, så virvles masse støv opp. Støv som noe dødt. Som mange menneskers skuffelser i livet. Som manges tro som har tørket inn og blitt livløs som støv.

Når mange i folkemengden brer kappene sine ut over veien, og andre skjærer greiner av trærne og strør dem på veien, ser jeg for meg at de gjør det for å holde dette støvet nede for å hedre kongen.

Jeg ser for meg at dette støvet er menneskehetens store skuffelser over alle de forventningene vi har til Gud, men som han ikke har innfridd.

Men støv er ikke slutten for Gud. Tørr og død tro er ikke slutten for Gud.

For Gud skapte oss i sitt bilde, av støv, og blåste liv i oss. Støv er ikke slutten for Gud. Støv er, med Guds utånding, nytt liv.

Dine skuffelser over Jesus og Gud kan kanskje oppleves som støv. Men Gud har en plan, og den er god. Støvet vil bli til liv igjen. Alltid.

Om noen uker skal vi feire bursdagen til Jesusbarnet. Gud som kom til denne jorden naken og sårbar. Maktesløs og avhengig av Marias og Josefs kjærlighet og omsorg. Den allmektige gjorde seg selv maktesløs.

Jeg synes absolutt at vi skal ha forventninger til jul, men ikke til ubetydelige ting som sprø svor på ribben, pinnekjøtt eller en spesiell gave.

Det er ingenting galt med det, men ikke la disse forventningene ødelegge for den største gaven av alle:

At Guds frelser blir født på jord for oss, i kjærlighet, slik at vi kan følge ham til det evige livet i himmelen.

Men også som et forbilde på å tjene hverandre i ydmykhet og kjærlighet.

For gjennom Jesus blir vi ikke bare kjent med Gud. Vi får bygge en relasjon med ham, og vi troende får en relasjon til hverandre som overgår alle forventninger man kan drømme om.

Når Gud har elsket oss slik, er den rette responsen å elske ham tilbake. Å forbli i kjærligheten mellom Faderen og Sønnen ved Den hellige ånd.

Ære være Faderen, Sønnen og Den hellige ånd, som er, var og blir én sann Gud fra evighet til evighet.

Amen.