Preken over Matteus 24:35-40 av prest Alain Fassotte holdt i Sjømannskirken i San Francisco 16 november 2025

Vi nærmer oss nå slutten av kirkeåret. Kirkeåret er inndelt annerledes enn kalenderåret, siden kirkeåret starter med at vi venter på at Jesus blir født – altså advent – og ikke med nyttår, slik kalenderen gjør.

Derfor er tekstene fokusert på endetiden, eller eskatologien som det heter på fagspråket. For ingenting i denne verden er evig. Det eneste evige vi har, er Jesu ord og at Gud har omsorg for alle troende og aldri vil la oss gå tapt.

En del av teksten som jeg bet meg merke i, er verset: «Men den dagen og timen kjenner ingen, ikke englene i himmelen og heller ikke Sønnen, bare Faderen.»

Det er med andre ord bare Gud Faderen, skaperen av himmel og jord, som vet når.

Når verken Jesus eller Den hellige ånd vet, er det bortkastet tid for oss å prøve å gjette eller forsøke å finne ut når dette vil skje. For mange har prøvd og spådd tidspunktet. Jeg har hørt om flere som til og med har ventet på bestemte datoer, overbevist om at nå – nå er endetiden her.

Men det er ingen som vet, unntatt én, og det er Gud. La oss alle hvile i det – og i at Gud er god.

En annen ting jeg syns er fint i teksten, er Jesu ord om hvordan det skjer. Hvordan er omstendighetene?

Han snakker ikke om at det først kommer atomkrig, katastrofer eller store ødeleggelser. At verden vil gå under i kaos. Mange gjennom historien har nettopp forkynt det.

Nei, Jesus forteller om helt hverdagslige situasjoner når han sier: «Da skal to menn være ute på markene; én blir tatt med, én blir igjen. To kvinner skal male sammen på kvernen; én blir tatt med, én blir igjen.»

Vi kan ikke leve livene våre med endetiden i fokus, ventende på slutten av vår tid. Nei, vi må leve livene våre til fulle, med fokus på livet og på Gud. Tiden får komme når den kommer.

Men teksten bærer også preg av at vi må være klare når det skjer. Det står til og med at vi skal våke, være på vakt.

Men det er mange måter å være klar på.

Slik jeg tolker teksten, handler det ikke om å være i beredskap, på konstant utkikk etter den siste dag, men om å være forberedt.

La meg prøve noen eksempler på hva Jesus mener:

Da jeg vokste opp, kan jeg huske at mange kjørte uten bilbelte. Men med en gang de så politi, tok de på bilbelte for ikke å få bot.

Vi vet at bilbelte redder liv hvis en ulykke skulle skje. Men de som bare tok på beltet når de så politiet, tok det på kortvarig – i frykt for en bot. De brukte ikke beltet hele tiden for å redde livet sitt hvis ulykken kom.

Det Jesus sier om å være forberedt på den siste dagen, er å bruke det sikkerhetsbeltet som fester oss til Gud: troen på Jesus Kristus og hans ord, som er evig.

Det handler om å alltid ha på hjelm når man sykler, i tilfelle man faller. Ha på redningsvest på sjøen. Ha brannslukningsapparat hjemme. Ting som er totalt unyttige hvis ulykken aldri skjer, men livsviktige når den skjer.

Har man tatt på seg Guds sikkerhetsbelte, som fester oss til Kristus, kan man egentlig bare slappe av og aldri tenke på endetiden. For endetiden er ikke slutten for oss troende. Det er en mellomstasjon.

Vi begynner ikke å leve det evige livet den dagen vi dør, men den dagen vi tar imot Jesus Kristus og tar på sikkerhetsbeltet som fester oss til ham – troen og dåpen.

Med andre ord: Å være på vakt, å være forberedt, handler om å ha en relasjon til vår Herre i fest, sorg og hverdag.

Kanskje spesielt i hverdagen. For det er i hverdagen det kan være vanskelig å holde fokus og opprettholde relasjonene våre, til og med til dem vi elsker.

Når ektepar skiller seg, er det ikke sjelden man hører dem si: «Vi har vokst fra hverandre.»

Dette er faktisk det motsatte av hva det vil si å være gift. Å leve som ektefeller handler om å vokse mer og mer sammen. Man er fortsatt uavhengige individer, men bundet sammen i livet gjennom løftene man har gitt hverandre og til Gud: at man skal leve i troskap, i gode og onde dager, og også i hverdager, til døden skiller oss.

For å vokse sammen må man bygge relasjon hver dag. Man må anerkjenne hverandre, gi hverandre oppmerksomhet, fortelle den andre hvor viktig han eller hun er i ens liv. Ikke ta hverandre for gitt, men vandre sammen i livets hverdager, fester og sorger.

Den samme relasjonen inviterer Gud oss til. Han slipper aldri blikket på deg. Hans kjærlighet er evig, og Han lengter hver dag etter ditt blikk. Han lengter etter dagen vi skal stå ansikt til ansikt i himmelen.

Vi som har vært gift noen år vet at relasjoner varierer i intensitet. De utvikler seg. Derfor tror jeg det er viktig å etablere noen trospraksiser, rutiner for å inkludere Gud i hverdagen. Det trenger ikke være så mye.

Vi trenger ikke leve som munker og la Gud være vårt eneste fokus. Ikke noe galt med det, men ikke alle er kalt til stillhet og bønn resten av livet.

Det kan være et kort bibelvers. En kort bønn. Fader vår, for eksempel, og en bønn om at Gud må vokte over alle vi er glad i.

Det kan være å lese et lite stykke i en andaktsbok, tenne et lys, eller å takke Gud hver morgen for livet og det man er takknemlig for.

Jeg tror Gud ønsker at vi alle skal leve gode liv her på jorden, og at disse livene inkluderer en relasjon til ham. Han er vårt beredskapslager, slik at vi kan senke skuldrene og leve livene våre til fulle.

For det er Gud som har gitt oss livet som gave. Ikke for at vi skal leve i frykt og angst over endetiden eller Guds dom, men for at vi skal leve så gode liv som mulig – i relasjon til ham og til hverandre.

For meg som prest inkluderer det gode liv naturligvis en relasjon til vår Herre. For det betyr at jeg slipper å bekymre meg for morgendagen. Jeg slipper å bekymre meg for døden, for Herren gir oss evig liv. Jeg slipper å være i beredskap og bekymre meg for dagen da alt tar slutt, for Gud er god og vi er i Guds hender.

Selvfølgelig hender det at jeg bekymrer meg, men Gud sier at det ikke er nødvendig. Det meste av det vi mennesker bekymrer oss over, har vi ingen kontroll over. Det er bortkastet. Men Gud har kontroll, og siden vi er i Guds hender, må vi stole på ham. Ha tro på Ham – at Han har kontroll, at Han er allmektig og vil ta seg av det som er umulig for oss. Gi oss evig liv og en plass i himmelen på den siste dag.

Og dette sier også noe om det kristne livet: at man skal slippe å være bekymret for hva som skjer etter livet, i tillit til at det ligger i Guds hender, og Gud er god.

Hvordan kan et kristent liv se ut? Diognetus var en greker som levde rundt år 150. Han fikk et brev som beskrev hva det vil si å være kristen. Jeg skal lese et utdrag av brevet, siden jeg syns svaret han fikk var godt:

«Kristne kan ikke skilles fra andre mennesker verken ved nasjonalitet, språk eller skikker. De bor ikke i egne byer, snakker ikke et merkelig språk og følger ikke en sær eller fremmed levemåte.

Deres lære bygger ikke på fantasier oppstått av menneskers nysgjerrighet, og i motsetning til enkelte andre folk, fremmer de ingen rent menneskelig doktrine.

Når det gjelder klær, mat og livsstil for øvrig, følger de skikkene i den byen de bor i, enten den er gresk eller fremmed.

Og likevel er det noe ekstraordinært ved deres liv. De lever i sine hjemland som om de bare var på gjennomreise.

De fyller sine borgerlige plikter fullt ut, men bærer likevel alle fremmedes byrder.

Ethvert land kan være deres hjemland, men for dem er selv hjemlandet et fremmed sted.

Som andre gifter de seg og får barn, men de setter ikke ut sine barn.

De deler sitt brød, men ikke sine hustruer.

De lever i kroppen, men styres ikke av kroppens begjær.

De tilbringer sine dager på jorden, men er himmelens borgere.

De er lydige mot lovene, men lever på et nivå som overskrider loven.

Kristne elsker alle mennesker, men mange mennesker forfølger dem. De blir dømt fordi de ikke blir forstått; de blir drept, men gjenreises til liv.

De lever i fattigdom, men beriker mange; de er helt utarmet, men eier et overflod av alt. De lider vanære, men det er deres ære. De blir baktalt, men blir rettferdiggjort. De velsigner når de blir misbrukt, og viser respekt når de blir fornærmet.

For det gode de gjør får de straffen til forbrytere, men selv da jubler de, som om de mottok livets gave. De blir angrepet av jødene som fremmede, og forfulgt av grekerne; likevel kan ingen forklare årsaken til dette hatet.

Generelt kan man si at den kristne er for verden det sjelen er for kroppen.

For en fantastisk setning. La meg gjenta: Man kan si at den kristne er for verden det sjelen er for kroppen.

Slik sjelen er til stede i hver del av kroppen og likevel er adskilt fra den, finnes kristne i alle verdens byer, men kan ikke identifiseres med verden.

Som kroppen, synlig og legemlig, huser sjelen, usynlig og åndelig, ser man kristne leve i verden, men deres religiøse liv forblir usett.

Kroppen hater sjelen og kjemper mot den, ikke fordi sjelen har gjort den noe ondt, men fordi sjelen begrenser kroppen.

På samme måte hater verden de kristne, ikke fordi de har gjort den noe ondt, men fordi de står imot dens nytelser.

Kristne elsker dem som hater dem, slik sjelen elsker kroppen og alle dens lemmer til tross for kroppens hat.

Kroppen holdes sammen av sjelen som bor i den, og tilsvarende holdes verden sammen av de kristne som er bundet til den som i et fengsel.

Sjelen er udødelig, men har et dødelig bosted; slik lever også kristne for en tid blant forgjengelige ting, mens de venter på den frigjøringen fra forandring og forfall, som skal bli deres i himmelen.»

Vi er i verden, men ikke av verden. Vi er verdens sjel når vi er bærere av Den hellige ånd som Gud har gitt oss.

For som Jesus sier: «Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå.»

I Johannes 10:29 sier Jesus – og dette stoler i alle fall jeg på – om oss troende:

«Jeg gir dem evig liv. De skal aldri i evighet gå tapt, og ingen skal rive dem ut av min hånd. Det min Far har gitt meg, er større enn alt annet, og ingen kan rive det ut av min Fars hånd. Jeg og Far er ett.»

Så dagens budskap er kanskje dette: Fest deg til Gud gjennom Sønnen Jesus Kristus, slik at du kan vandre gjennom livet i trygghet. For når den dagen kommer, vil du være klar – og beredt til å møte Jesu blikk og åpne armer som sier: «Velkommen hjem i himmelen.»

Ære være Faderen, Sønnen og Den hellige ånd, som er, var og blir én sann Gud fra evighet til evighet. Amen.