Preken er over evangelieteksten fra Lukas 15:11-32, holdt av Alain Fassotte i Sjømannskirken i San Francisco 26 oktober

Preken – Bots- og bededag

I dag er det, som sagt, Bots- og bededag. Jeg synes egentlig det er litt rart at kirken har valgt fortellingen om den bortkomne sønnen som evangelietekst på denne dagen.

Rart, fordi jeg opplever at teksten egentlig ikke handler om bot eller bønn om tilgivelse – selv om det er et element av det i fortellingen.

For den yngste sønnen angrer ikke spesielt mye på alt han har gjort. Han kommer hjem fordi han holder på å sulte i hjel og trenger mat og et trygt sted å være. Han erkjenner at han har gjort urett mot Himmelen og sin far, men jeg ser ikke noe dyp anger hos ham. I alle fall ikke noen tydelig bot for det han har gjort.

Dette er en av mine favorittekster. Og kanskje litt arrogant sagt – men jeg opplever at mange predikanter bommer på hvem som faktisk er hovedpersonen og hva som er hovedtemaet i teksten.

For det er ikke den yngste sønnen som er hovedpersonen. Heller ikke den eldste. Det er faren som står i sentrum – men det skal vi komme tilbake til.

Henri Nouwen har skrevet en fantastisk bok om denne teksten, The Return of the Prodigal Son: A Story of Homecoming. Den anbefales sterkt.

Det jeg – og Nouwen – mener er tekstens hovedtema, er lengsel. Spesielt lengselen etter å bli sett.

Lengsel er et utrolig interessant tema, og på mange måter preger det vår tid.

Dere har kanskje lest i media at flere unge nå oppsøker kirker og bedehus – særlig etter at Charlie Kurt ble drept. Det er spesielt mange menn som søker til kirken, og særlig til den katolske kirke.

De sier at de lengter etter noe mer konkret og håndfast i livet. Noe de kan lene seg på. Ikke bare lettvinte svar, men noe varig.

Det er en lengsel blant unge i dag. I USA så man at bibelsalget økte med 24 % i 2024, og de fleste som kjøpte, var førstegangskjøpere. På YouTube finner vi nå folk som filmer seg selv idet de åpner pakken med sin første Bibel – en slags “Bible reveal”.

Vi ser at ny-ateismen har smuldret opp, kanskje fordi mange innså at den ikke førte noe sted. Og vi ser at WOKE-kulturen er på tilbakegang, blant annet fordi det i den kulturen ikke finnes tilgivelse – bare straff.

Kirken er det motsatte av Woke.

Det er som om verden har blitt lei av lettvinte løsninger – av energi på boks som forsvinner fort, og som etterlater deg utmattet og tom. Litt som følelsen etter å ha spist for mye kake: mett, men utilfreds.

Det virker som om verden snart er klar for å sette seg ned – etter en periode med uhemmet fest og altfor mye sukker.

Kanskje er verden snart klar for litt grovbrød igjen – noe som krever litt å tygge og fordøye, men som faktisk gir næring. Som ikke er lettvint, men håndfast. Som gir gode svar på livets store spørsmål.

Kanskje vi er som den yngste sønnen – som har dratt bort fra vår Far, men som nå er på vei hjem igjen.

Denne teksten handler om mye, men et sentralt tema i vår sammenheng er lengselen etter å bli sett. Ikke bare selve lengselen, men også hva vi egentlig lengter etter.

Kanskje du kjenner deg igjen i den yngste sønnen – som dro ut i verden fordi han lengtet etter spenning, tilfredsstillelse, rus og nytelse. For å sløse bort en arv han egentlig ikke hadde fortjent.

Eller kanskje du kjenner deg mer igjen i den eldste sønnen – den som ble hjemme, som jobbet trofast, var lydig og pliktoppfyllende. Kanskje har du undertrykt noen lengsler eller ønsker, fordi du vet at de ikke er gode for deg.

Begge sønnene handler om lengsel. Og det er samme lengselen som ofte driver oss til å prestere: behovet for å bli sett og anerkjent.

Behovet for å bli sett er nok en av de sterkeste lengslene vi mennesker har. Vi kan gå ekstremt langt for å bli lagt merke til.

Hvis du vil se lengselen etter å bli sett, lever den i full blomst her i San Francisco. Mye av det ekstreme vi ser her, tror jeg dypest sett handler om nettopp det – å bli sett. Det samme gjelder for mange realitydeltakere, influensere og YouTube-kjendiser. Det er ikke nødvendigvis galt i seg selv, men når man konkurrerer om de samme blikkene, drar man ofte grensene lenger og lenger.

Jeg tror det som drev den yngste sønnen ut i uføret, var en lengsel etter å bli sett – men ikke med øyne som så sannheten, bare illusjonen av det han ønsket å fremstå som.

For når han ble sett av sin far, ble han sett for den han virkelig var – uten filter.

Hvordan hadde du følt deg hvis noen kunne se alt du har gjort galt i livet? Det ville svi. Man ville kjenne seg helt avkledd, naken foran sannheten.

Å se sitt sanne jeg i sannhetens speil kan gjøre vondt.

Men heldigvis ser vi ikke oss selv med de samme øynene som Gud ser oss med. Hans blikk er fullt av kjærlighet.

Dette er ikke bare noe jeg har lest meg til i teologien – det er noe jeg har fått erfare.

For en del år siden fikk jeg et fysisk møte med den oppstandne Jesus Kristus. Jeg hadde levd mange år borte fra Gud, og jeg bar på mange sår fra barndommen.

En kveld, på et møte, klarte jeg – med oppriktighet og hele mitt hjerte – å tilgi dem som hadde gjort meg urett, og be om tilgivelse selv. I det øyeblikket sto Jesus foran meg. Mellom oss lå all den tunge bagasjen jeg hadde båret på i mange år.

Jesus tok et skritt frem, børstet alt vekk med foten sin, tok meg i armene og ga meg en klem. En klem der jeg kjente Hans uendelige kjærlighet – til meg, og til deg.

Gud så alle mine feil og mangler, og jeg så dem også. Jeg prøvde å argumentere mot Gud – jeg sa at Han ikke kunne elske meg slik jeg var. Men Han avbrøt meg og sa: «Jeg elsker deg uansett.»

Jeg prøvde igjen – men Han svarte det samme: «Jeg elsker deg, uansett.»

I Hans kjærlighet så jeg mine feil, men det var helt greit for Jesus – for Hans kjærlighet avhenger ikke av hva vi gjør, men av hvem Han er. Jeg ble sett av Gud. Han tok min bagasje, min synd, og bar den bort.

Det som drev den yngste sønnen bort, klarte aldri å mette ham. Men han visste at hjemme hos faren hadde selv tjenerne det bedre enn ham – for også tjenerne ble sett og verdsatt.

Jeg tror det som drev den eldste sønnen bort i bitterhet da den yngste kom hjem, var både misunnelse – og en lengsel etter å bli sett med samme kjærlige blikk.

Han ønsket også at gjøkalven skulle slaktes for ham. Han undret: «Hvorfor ble han, som rømte og sløste alt bort, sett mer enn jeg – som ble værende og var lojal?»

Det han ikke forsto, var at faren allerede hadde gitt ham alt. Alle gjøkalver på gården var hans. Alt faren eide, hadde han allerede arvet. Men han så ikke farens blikk.

Den største lengselen vi har, tror jeg, er å bli sett av vår Far i himmelen. Den eldste sønnen innså ikke at han ble sett hele tiden. Den yngste forsto ikke at faren alltid stod og speidet etter ham – så etter ham i horisonten.

For husk teksten: Faren ventet ikke til sønnen kom helt hjem for å gi ham en klem. Nei – da han så silhuetten i horisonten, løp han sønnen i møte. Ingen krav om bot, ingen betingelser om anger.

Vår dypeste lengsel er å bli sett av Gud.

I den aronittiske velsignelsen, som jeg lyser i slutten av hver gudstjeneste, ligger også denne lengselen etter Guds blikk:

Herren velsigne deg og bevare deg.
Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig.
Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred.

På Arons og Moses’ tid var det kongen som var dommer i rettssaker. Når noen sto anklaget, dømte kongen enten ved å se bort – da var man skyldig – eller ved å løfte blikket og se på den tiltalte. Da var man frikjent.

Vi lever i en verden som sier at du kan være hva du vil, gjøre hva du vil, se ut som du vil. Men samtidig sier verden at du må forandre deg for å bli sett. Du må bli “sånn” eller “sånn” for å bli akseptert. Verden snakker med to tunger.

Gud sier noe helt annet: Han aksepterer deg uansett – med alle dine feil og mangler. Han ønsker bare at du skal tro på Sønnen, Jesus Kristus. For det er gjennom Hans blikk at veien til Gud går.

Og i Guds blikk blir livet ditt forandret – for evig.

Som jeg pleier å si til ungdommene mine, kanskje til det kjedsommelige:
Det finnes ingenting du kan gjøre som får Gud til å elske deg mer enn Han allerede gjør.
Og det finnes heller ingenting du kan gjøre galt som får Ham til å elske deg mindre.

Hans kjærlighet avhenger ikke av dine handlinger, men av hvem Han er.

Han elsker deg fordi du er skapt i Hans bilde. Han ønsker av hele sitt hjerte at du skal se Ham – gjennom Sønnen Jesus Kristus – slik at du kan se Guds ansikt og bli sett av Gud.

For hovedspørsmålet i dagens tekst er ikke om vi er den yngste eller den eldste sønnen. Vi er nok alle en kombinasjon av begge. Vi kan både ha lyst til å flykte fra alt – bort fra Sannhetens øyne – og samtidig være den lojale som blir, men som bærer på misunnelse.

Forbildet vårt er faren. Faren som står og speider etter sine sønner og døtre. Som møter den bortkomne med åpne armer, uten skam, skyld eller krav.

Og husk: Faren går også ut til den eldste sønnen. Med samme invitasjon, samme kjærlighet, samme blikk.

Den yngste blir med faren inn. Den eldste vet vi ikke hva gjorde til slutt. Vi får håpe han ble med.

Men det blikket faren har – det blikket Gud har – det kalles vi til å se andre mennesker med.

For selv om det bare er Guds blikk som fullt ut tilfredsstiller, kan også våre blikk velsigne andre mennesker og peke på Kristus.

Ære være Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd – som var, er og blir én sann Gud fra evighet til evighet.

Amen.