Det står skrevet i evangeliet etter Lukas 6:20-23
Da løftet han blikket, så på disiplene sine og sa:
«Salige er dere fattige,
Guds rike er deres.
Salige er dere som nå sulter,
dere skal mettes.
Salige er dere som nå gråter,
dere skal le.
Salige er dere når folk hater dere,
når de utstøter dere og håner dere
og skyr navnet deres som noe ondt –
for Menneskesønnens skyld!
Gled dere på den dagen og hopp av fryd,
stor er lønnen dere har i himmelen.
Slik gjorde også fedrene med profetene.»
Slik lyder det hellige evangelium.
Salig!
Kjenn litt på det ordet! Det er et ord som ikke brukes så mye i dag, og betydningen kan derfor være litt uklar.
Noen tolker og oversetter ordet salig med lykkelig. Å være lykkelig er noe kjempefint, men blir feil i denne sammenhengen.
For lykke er en følelse – og følelser kommer og går. Å være lykkelig er en tilstand, en situasjon man befinner seg i. Det er ikke noe galt med følelser; de har vi alle. Men de trenger ikke alltid være sanne. Følelser kan både være sanne og usanne. Vi kan ha gode grunner for å føle oss lykkelige, men likevel føle oss ulykkelige – og omvendt.
Litt av utfordringen i samfunnet i dag er at man har satt likhetstegn mellom våre følelser og vår identitet.
På teologistudiet oppfant jeg et nytt ord for denne tidsalderen vi befinner oss i: Emosjonisme – troen på at vi er våre følelser. Det tror jeg ikke på, men ordet beskriver mye av samfunnet i dag.
Men hvis følelser kan være usanne – ja, til og med løgn – da er det umulig å sette likhetstegn mellom våre følelser, sannhet og identitet.
Dessuten ber ikke Jesus oss om å være lykkelige når vi sørger eller sulter. Det ville vært absurd.
Et mye bedre ord for salig er velsignet.
Å være velsignet er ingen følelse – det er en tilstand, en identitet. Noe Gud gjør med oss, noe Han tildeler oss.
Nettopp dette er et av hovedpoengene i dagens tekst:
At situasjonen vi står i her i livet – om vi sørger, er sultne, blir forfulgt og hatet – ikke betyr at vi er forbannet, men at vi er i Kristi velsignelse.
Vi kan være velsignet både når vi har det bra og når vi har det vanskelig. Kanskje spesielt når vi har det vanskelig.
Kanskje Gud nettopp da har ekstra omsorg og er nær oss når vi strever. Ikke fordi Han skaper strevet – for Gud er god og står bak alt det gode i verden – men fordi Han er ved siden av hver den som lider, sørger, sulter, lider urett, er syk eller døende.
I Matteus 25:40 står det:
«Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.»
Det gir meg i alle fall stor trøst. For mange spør: Hvor er Gud når urett skjer? Når vi har det vondt, når vi sørger og lider?
Det eneste gode svaret jeg har – og som jeg tror sterkt på – er at Jesus sitter rett ved siden av den som lider, og tar på seg den samme smerten. Den samme ydmykelsen. Jesus sørger når vi sørger, og lider når vi lider.
Allehelgensdag
Dagen i dag kalles Allehelgensdag. Mange kirker i Norge har minnegudstjeneste for dem som har gått bort det siste året. Man tenner lys og minnes dem som er døde. Tenn gjerne et lys i lysgloben under nattverden for dem du savner.
Men teksten inviterer oss også til å minnes dem som har gått foran oss med evangeliet. All Hallows’ Day – eller All Saints’ Day – handler nettopp om det.
Helgener er ikke noe vi er så vant med i vår norske lutherske kirke. I vår trosbekjennelse står det at helgener kan være gode trosforbilder for oss, men vi trenger ikke be dem gå i forbønn for oss, slik katolikkene gjør, siden vi tror at vi kun trenger én mellommann: Jesus Kristus.
I den lutherske kirken har vi egentlig bare én nesten-helgen – Dietrich Bonhoeffer. Prest og teolog som sto imot nazismen før og under andre verdenskrig.
Få dager før krigen tok slutt, da tyskerne skjønte at det nærmet seg slutten, gjorde nazistene noe av det siste de gjorde: De kjørte Dietrich Bonhoeffer ut i skogen og henrettet ham. Slik ble han en martyr.
I dagens tekst står det:
«Salige er dere når folk hater dere, når de utstøter dere og håner dere og skyr navnet deres som noe ondt – for Menneskesønnens skyld!»
Mange vet ikke dette, men kristne er den mest forfulgte trosgruppen i verden i dag.
Bare de siste dagene har tusenvis av kristne i Nigeria blitt drept. Over 200 mennesker ble nylig drept i landsbyen Yelewata – kun på grunn av sin tro.
Også her i Vesten ser vi tendenser til motstand mot troen. Den siste uken i Norge har lederen av KrFU blitt forsøkt truet, presset og kansellert – med underskriftskampanjer mot seg – fordi hun sa at livet er hellig og ukrenkelig, uansett hvilket utgangspunkt det har.
Tallene fra Åpne Dører viser at hvert år blir rundt 5000 kristne drept, 5000 fengslet, 365 millioner forfulgt og 15 000 kirker brent.
Hva er det med troen vår?
Hva er det med vår tro som skaper så mye hat hos noen?
Hva er det med budskapet om å elske sin neste som seg selv, som får mennesker til å forfølge og skade andre?
I en verden der det er viktig å være godt likt, er det å være kristen ofte vanskelig.
Hvert år spør jeg konfirmantene hva som er vanskelig med å tro. De fleste sier at det er fordi man risikerer å bli mobbet eller utestengt.
De synes altså det er vanskelig fordi de frykter hvordan de vil bli sett på og behandlet.
Men vet dere hva – det er noe vi må forvente.
Jesus visste det da Han sa:
«Salige er dere når folk hater dere, når de utstøter dere og håner dere og skyr navnet deres som noe ondt – for Menneskesønnens skyld!»
Spørsmålet vi bør stille oss er: Hvordan skal vi reagere når vi møter forakt, hat og vold?
Skal vi svare med vold – eller møte det med kjærlighet? Skal vi vende det andre kinnet til?
Jeg tror en av hovedgrunnene til at menneskeheten reagerer så sterkt på Guds kjærlighetsbudskap, er at det utfordrer oss til å se oss selv i sannhetens speil. Til å se vårt sanne jeg – med alle våre feil og mangler.
Som kristne ser vi også dette, men vi ser det med brillene Jesus har gitt oss.
Vi ser sannheten – vårt mørke indre – men vi ser det gjennom Hans kjærlighet, som sier:
Ja, dere har feil og mangler, men Guds kjærlighet er større. Den avhenger ikke av hva vi gjør eller føler, men av hvem som har skapt oss i sitt bilde.
Som jeg har sagt mange ganger:
Guds kjærlighet er ikke avhengig av våre handlinger, men av relasjonen Han ønsker å ha med oss – på tross av våre handlinger.
Men når mennesker ikke klarer å ta imot denne kjærligheten, vokser et mørke i hjertet – et hat.
Hat er det motsatte av kjærlighet.
Kjærlighet vil den andres beste – for den andres skyld.
Hat vil den andres verste – for sin egen skyld.
Helgener i våre liv
Det har gått mange små og store helgener foran oss – forbilder som har båret troen, slik at vi også kan lene oss mot Ham som er verdens lys, Jesus Kristus.
En av disse små helgenene i mitt liv var min mormor. Hun lærte meg å be Fader Vår og sang Kjære Gud, jeg har det godt – også på dager da vi ikke hadde det godt. Hun var min troshelgen.
Under nattverden: Tenn gjerne et lys også for den eller dem som har betydd noe ekstra for deg i troen. De som har båret det radikale kjærlighetsbudskapet og vist deg at Gud elsker deg – ikke fordi du har vært så snill og grei, men fordi du er skapt i Hans bilde.
Kirken og evangeliet
Vi må også erkjenne at selv om Jesu budskap er et radikalt kjærlighetsbudskap, har ikke kirken – eller vi kristne – alltid klart å leve opp til det.
Vi er både syndere og hellige.
Det betyr at vi er velsignet av Gud, men også mennesker som synder og gjør feil.
Kirken har også gjort feil – både i historien og i dag.
Vi mangler egentlig et godt ord på norsk for forskjellen mellom Christianity og Christendom.
På norsk betyr kristendom troen og fellesskapet, men Christendom viser til hvordan kirken som institusjon har brukt – eller misbrukt – troen til makt.
For eksempel: I gamle dager i Norge bestemte embetspresten over fattigkassen og skolestyret. Han avgjorde hvem som skulle få hjelp – og hvem som ikke skulle få det.
Eller under konfirmasjonen: Man måtte stå foran presten og svare riktig på ett av 264 spørsmål. Svarte man feil, måtte man vente et år – og kunne verken jobbe eller gifte seg.
Dette har ingenting med evangeliet å gjøre – men med makt.
Derfor må vi som kirke stadig stille oss spørsmålet:
Er dette evangeliet? Er det Jesus ville gjort? Eller er det noe vi har funnet på for vår egen skyld?
Hvis du, som meg, noen gang har blandet sammen hvem Gud er og hvordan mennesker handler i Hans navn, så vit dette:
Gud er perfekt. Det er ikke vi.
Selv ikke når vi prøver å handle i Jesu navn.
Gud er så mye større enn noe menneske – med unntak av mennesket Jesus Kristus.
I Matteus står saligprisningene slik:
«Salige er de som er fattige i ånden,
for himmelriket er deres.Salige er de som sørger,
for de skal trøstes.Salige er de ydmyke,
for de skal arve jorden.Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten,
for de skal mettes.Salige er de barmhjertige,
for de skal få barmhjertighet.Salige er de rene av hjertet,
for de skal se Gud.Salige er de som skaper fred,
for de skal kalles Guds barn.Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld,
for himmelriket er deres.»
Ære være Faderen, Sønnen og Den hellige ånd – Han som er, var og blir én sann Gud, fra evighet til evighet.
Amen.