Matteus 6:7-13
Når dere ber, skal dere ikke ramse opp ord slik hedningene gjør; de tror de blir bønnhørt ved å bruke mange ord. Vær ikke lik dem! For dere har en Far som vet hva dere trenger, før dere ber ham om det. Slik skal dere da be:
Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld,
slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt og makten og æren i evighet.
Amen.
Er det ikke rart at til og med det å be, kan vi mennesker rote til? Noe så enkelt som å sette seg ned, folde hendene og bruke tid med Gud, har vi gjennom historien gjort mye vanskeligere enn det trenger å være.
Forrige søndag sa jeg noe sånt som at for å ha en relasjon med Gud – noe Han ønsker av hele sitt hjerte – så må man kanskje velge å bruke litt tid med Ham. I bønn, i Bibelen, i det kristne fellesskapet. Spørsmålet er ikke om Gud er nær deg, men om du klarer å stole på, tro på, at Han alltid er der.
Bønn er en kjempefin måte å pleie og nære relasjonen til Gud. Det var i bønn Jesus talte mest med sin Far.
Et av problemene på Jesu tid – og også i dag – var at de gjorde bønn til en prestasjon. At man måtte be sånn eller slik. Skal man folde hendene eller ha dem strukket opp i været?
På Jesu tid brukte man offentlig bønn for å vise hvor from og god man var. Da handler det ikke om å samtale med Gud, men om å bygge opp sin egen status som supertroende. Fokuset er på en selv, og ikke på Gud.
Personlig har jeg ofte følt meg litt mislykket i bønn, fordi det i enkelte miljøer, der vi kommer fra og beveger oss i, er helt vanlig med åpen fribønn. Når jeg er på pastorsamling med andre kristne trossamfunn, er det ikke sjeldent med «halleluja» og «amen»-tilrop til bønnen. Som prest er det jo forventet at jeg har mange fine ord i bønnen. Mange sier at jeg har det, men det føles ikke sånn. Ofte føler jeg meg mislykket når jeg blir bedt om å be fribønn høyt for mange. Det er jo bare tull. For bønn er bønn. Det handler ikke om ord eller kvalitet, men om hvem man ber til.
Hva jeg føler når jeg ber, styrer ikke om jeg ber eller ikke. Det er min jobb å be, og mange uttrykker at det føles godt for dem.
Poenget mitt er ikke at det er feil, men at hva jeg føler og hvordan man fremstår, er uviktig. At man legger det vi ber om i Guds hender, og at det er opp til Ham om bønnen blir besvart eller ikke. Om den gir fred i hjertet til dem som trenger det og bygger tro og nåde. Alt det er opp til Gud og umulig for oss.
Jeg er derfor veldig glad i Herrens bønn. Fadervår – eller «Vår Far» som den heter i dag. For om du vet hva du skal be om eller ikke, er denne bønnen mer enn nok.
Hvis du skal be én bønn for resten av livet, bør det kanskje være denne bønnen som Jesus lærte oss.
La oss kort se på bønnen.
Den starter med en proklamasjon om tilhørighet og hvem Gud er: «Vår Far i himmelen». At vi alle er Guds barn, og at Han er hellig. Dette samsvarer med det første budet: Du skal elske din Gud av hele ditt hjerte, av hele din sjel og av all din forstand.
Så er det en bønn om at Himmelen skal komme til jorden, og at alt det gode hos Gud også skal komme til jorden. «La ditt rike komme.» At det er Guds vilje som skal skje – med andre ord at all ondskap, krig, sult og urettferdighet skal ta slutt.
Så tar bønnen oss ned til hverdagen. Det er en helt hverdagslig bønn om nok brød. Mat. Et bilde på at vi ikke bare lever av ånd og tro alene – vi trenger mat, næring, hus og hjem.
Frelsesarmeen har et fantastisk motto som sier noe sånt som: «Det er vanskelig å bli frelst på tom mage.» Vi mennesker er skapt med en del behov, og mat og vann er blant de viktigste. Men også fellesskap. For brødet deles ofte sammen med andre.
Men bønnen om brød handler ikke bare om fysisk næring eller fellesskap. Ved nattverden får vi også brød og vin, og i det brødet og vinen er Kristus sant til stede. Det handler om den åndelige føden – at vi blir en del av Kristi kropp.
I Matteus 4:4 står det:
Jesus svarte: «Det står skrevet:
Mennesket lever ikke av brød alene,
men av hvert ord som kommer fra Guds munn.»
Så kommer noe av det som er det vanskeligste for oss mennesker – å erkjenne at vi er syndere. For vi ber ikke «forlat oss vår skyld» hvis vi ikke har gjort noe galt mot Gud eller vår neste.
Skyld og synd har vi alle. Vi er alle syndere. Det er uunngåelig. Å synde i luthersk teologi er både noe man er og noe man gjør. Målet vårt er ikke å unngå all synd og dermed vinne en premie for god oppførsel – hvor premien er en billett til Himmelen.
Nei, det handler om erkjennelsen av at vi alle er syndere – også presten – og at vår eneste vei ut av synden er Jesus Kristus. Ikke ved handlinger, men ved troen på Ham alene.
I neste setning viser virkelig Jesus at Han kjenner oss mennesker fullt ut.
For vi ønsker nok alle tilgivelse for våre egne feil og mangler, ikke minst fra Gud, men vi klarer ikke alltid å tilgi dem som har gjort oss urett.
Det kan på overflaten se ut som om vår tilgivelse henger sammen med hvor mye vi tilgir andre, men det er motsatt. Når man tar imot Guds tilgivelse, bør – eller kan – det medføre at vi tilgir dem som har gjort oss urett.
Og til slutt en bønn om at Gud skal beskytte oss fra fristelse og det onde. Merk at det ikke er Gud som frister eller er ansvarlig for det onde – noe mange har trodd gjennom tidene – men en bønn om at Han skal beskytte oss fra det.
Det er heller ikke så rart at mange eldre tror det, for Fadervår hadde i 1930-oversettelsen denne setningen: «Og led oss ikke inn i fristelse.» Nå er den – og mer korrekt – oversatt til: «Og la oss ikke komme i fristelse.» Oversettelsen fra 1978 er korrekt i forhold til grunnteksten.
Så kommer det en setning som egentlig ikke står i Bibelen, men som står i vår norske lutherske versjon: «For riket er ditt og makten og æren i evighet. Amen.»
Dette er en setning som er lagt til senere. Den kom tidlig inn i kirkens liturgi, men eksisterer ikke i de eldste manuskriptene som disiplene skrev.
Vi tror at dette var et slags utvidet «amen» – en liturgisk avslutning fra den tidlige kirken. En bekjennelse lagt til i bønnen, men Jesus har aldri sagt disse ordene.
Katolikkene har ikke denne setningen med, og jeg synes personlig at det er fint at vår lutherske kirke har latt den stå. Nå er det ingenting galt med setningen – den er sann – men det er ikke Jesus sine ord.
Hvis du lurer på om du ber rett eller nok, så ikke gjør det til en prestasjon. Herrens bønn er nok, og det er den eneste bønnen du egentlig trenger.
Det er ikke den eneste bønnen du må be, men det er den eneste bønnen du egentlig trenger å be.
En gudstjeneste er ikke en gudstjeneste uten Herrens bønn.
Men er bønn alltid bare bønn? Finnes det forskjellige typer bønner?
Det gjør det, og de kan raskt oppsummeres i tre kategorier:
- Den personlige, individuelle bønnen – når du eller jeg ber til Gud om ting som angår oss som individer, familien vår, livene våre. Vår private lille samtale med Gud. Her kan man be om alt som foregår i livet – om drømmene våre, de vanskelige tingene.
- Kontemplativ bønn – en bønn med få ord, men hvor man heller bruker tid i Guds nærvær. Gud vet hva vi trenger. Dette er en bønn hvor man for eksempel takker for at Gud er god og at Han er nær, og så sitter man kanskje i stillhet en stund i hverandres nærvær.
Dette er en type bønn hvor man kanskje sitter alene, tenner et lys, i stillhet. Det kan også gjøres i grupper. En bønn hvor man ikke presterer noe som helst. - Den liturgiske bønnen – den dere er med på hver søndag. Da er det ikke vi som individer som ber hver vår bønn, men vi som fellesskap, sammen med Kristus, ber til vår himmelske Far
Kirken, eller det kristne fellesskapet, er en kropp. En kropp hvor Jesus er overhodet. Så når vi ber forbønnen i dag, er det ikke vi som enkeltpersoner som ber, men vi som fellesskap, en kropp, sammen med Jesus, som er midt iblant oss. Det er derfor jeg vender ryggen til dere og vender meg mot Gud – for da er det vi som fellesskap som ber til Gud.
Men av og til er det å be Fadervår også vanskelig. Jeg sa tidligere at jeg synes det er krevende å be høyt fribønn, men det å sette seg ned og be, har jeg aldri syntes var vanskelig.
Jeg har i mange år bedt når jeg legger meg, når jeg står opp og mange ganger i løpet av dagen. Rolig og stille inni meg selv. Ofte alene, eller uten at noen vet om det. Når jeg spaserer, jobber, løper.
Dette har bare gått av seg selv – med lite anstrengelse.
Men her i San Francisco har det vært annerledes. Her finner jeg personlig det veldig tungt å be. Som om det er en motstand. Som å gå i motvind. Å be har den siste måneden krevd anstrengelse. Om det er noe i San Francisco-luften, eller om det er så mye som skjer her i Sjømannskirken – at hodet er fullt av gjøremål eller planer, at man «glemmer» litt å be – det vet jeg ikke.
Det er ikke det at jeg glemmer det, bare at jeg personlig synes det er tungt og vanskelig å samle meg. Bønn i sirup – er mitt beste bilde på hvordan den siste måneden har vært.
Samtidig opplever jeg at vi i dette huset, i Sjømannskirken, i hverdagen er veldig flinke til å ta imot mennesker som kommer inn hoveddøren. Vise dem balkongen, utsikten, tilby en vaffel, en kopp kaffe og en drøs.
Men det jeg har lagt merke til, er at svært få tar turen ned hit for å se dette kirkerommet. Det er heller ikke rart, for det er ingenting som tilsier at det er et kirkerom her. Man har kanskje ubevisst gjemt det litt. For det er ingen skilting om hva som befinner seg her nede – unntatt til toalettene.
Det skal vi endre på.
Vi skal fortsatt være flinke til å ta imot mennesker, men jeg tror vi må bli bedre på å være kirke. Være et bønnehus her i San Francisco.
Vi skal derfor gjøre noen små endringer. Vi har allerede bestilt skilt som skal vise at vi har et kirkerom her nede. Vi skal også gjøre om galleriet til et lekerom hvor barn kan leke og etter hvert ha søndagsskole der. Jo, også skal vi fremdeles ha toaletter.
Vi vil bruke kirkerommet i åpningstiden som et mulig sted å be, ha en stille stund eller bare komme og se. Vi skal ha 3–4 bønnestasjoner med lystenning, bibelvers og velsignelser.
Alle detaljene er ikke på plass. Dette er små ting, men vi skal ikke bare være kirke søndag kl. 11. Kirkerommet må være kirke også alle andre dager vi har åpent.
Vi vil starte smått, og når skiltet kommer i neste uke, starter vi med et par bønnestasjoner og bygger videre etter hvert.
For det vi ønsker, er nettopp det Jesus anmoder oss til i vers 6. Der sier Han:
Men når du ber, skal du gå inn i rommet ditt og lukke døren og be til din Far som er i det skjulte.
Vi ønsker at dette huset, dette kirkerommet, skal være et bønnehus hvor alle som kommer hit, kan gå inn. Litt i det skjulte – og be Herrens bønn, den bønnen Jesus lærte oss.
Ære være Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. Han som var, er og blir – én sann Gud fra evighet til evighet.