Takk for alle dere som deltok under min ordinasjonsgudstjeneste 26 desember i St. Petri kirke. Setter enorm pris på alle som kom, alle gratulasjoner og alle gaver. Takker også biskop Anne Lise for fine ord.

Flere har etterlyst selve preken, så her er den. Et barn ble døpt, derfor er navnet byttet ut med dåpsbarnet eller tatt helt vekk.

Johannes 16:1-4

Dette har jeg sagt dere for at dere ikke skal bli ført til fall. 2 De skal utstøte dere av synagogen. Ja, det kommer en tid da de som slår dere i hjel, skal tro at de utfører en tjeneste for Gud. 3 Det skal de gjøre fordi de verken kjenner min Far eller meg. 4 Dette har jeg sagt dere for at dere skal huske at jeg sa dette om dem, når deres tid kommer. Jeg fortalte dere ikke dette fra begynnelsen av, for da var jeg hos dere.

Så var vi her.

I dag er det jo andre juledag. Det er også martyrdagen, eller Steffanusdagen. Vi har døpt et barn. Gratulerer til familien og fadderne. Og biskopen har vigslet en viss prest. Litt av en bukett av en søndag.

Jeg ser det som et av mine oppdrag som prest å forkynne evangeliet inn i vår tid og vår tid inn i evangeliene, og når det gikk opp for meg at denne søndagen rommer så mange elementer, måtte jeg virkelig folde hendene og spørre Gud: Hva gjør du nå? Hans svar er som alltid: Følg meg.

Dagens evangelietekst stadfester at det å følge Jesus av og til har en kostnad. I Norge kan kostnaden kanskje være mer på det personlige planet, men vi må aldri glemme at det er mennesker i dag som blir forfulgt, til og med drept, på grunn av vår kristne tro.

At troen på barnet som ble født i en stall, svøpt og lagt i en krybbe, er en så stor trussel for noen at de velger å forfølge og ta livet av de som tror på Ham.

Ifølge organisasjonen Åpne Dører er det i dag 365 millioner kristne som er forfulgt og diskrimineres på grunn av vår tro.

Ifølge World Watch List blir rundt 5000 kristne drept hvert år, rundt 5000 sitter fengslet og 14 000 kirker blir angrepet hvert eneste år.

Det er lett for oss i Vesten å være kristne, men for mange handler det om liv og død. Derfor er det ikke et uvesentlig barn vi feiret på julaften og i gudstjenesten.

Jesus, Guds Sønn, som selv bestemte seg for å bli menneske som oss, steg ned fra himmelen og tok på seg den verste forfølgelsen av alle i historien, straffen for alle våre synder, på korset.

Men Han ble ikke der. Julen er Jesu fødselsdag. Og vi feirer bare bursdager til folk som lever, ikke sant?

Jesus ble ikke på korset, Han sto opp igjen fra de døde, slik at vi også skulle vinne det evige livet ved troen på Ham.

Alltid, når jeg er i rom med mennesker som lider av sykdom, er nær døden, eller sørger, så tror jeg oppriktig at Jesus sitter rett ved siden av oss og kjenner på, bærer på den samme smerten.

Det samme tror jeg i fengslene, i torturkamrene til de som forfulgte brødrene og søstrene våre. Jesus er spesielt nær når mennesker lider. Ikke fordi Han skaper lidelsen, men fordi Han lider med oss.

De siste årene har jeg jobbet som ungdomsprest i Randaberg, og det er heller ikke lett for ungdom å være kristen i dag. Jeg vet om ungdom som blir mobbet og utestengt for sin tro. Som blir stilt til veggs fordi de må kunne svare på de store spørsmålene som: Hvorfor er det ondskap i verden når Gud er allmektig? Eller hvorfor Gud hater homofile? Noe Han ikke gjør, bare så det er sagt. Gud hater ingen.

Så det er ikke alltid så enkelt å være kristen i Norge heller.

Heldigvis trenger ikke vi, som martyrer, å gi, offre våre liv for troens skyld.

Men jeg tror vi kan gi noe, eller slippe noe, kanskje til og med ta livet av noe, billedlig sett, for å fullt ut leve den friheten Jesus inviterer oss inn i.

I samtaler med mange kristne eller søkende, så hører jeg altfor ofte mennesker si:

At de vet at frelsen kommer med troen på Jesus Kristus alene, og så kommer det altfor ofte et stort MEN!

Men man må jo gjøre sånn. Man må leve sånn. Man må offre sånn. Man må tilbe sånn. Man må bekjenne sånn. Man må feire gudstjeneste sånn. Man må holde sabbaten sånn. En hel haug med men, men, men.

Når jeg spør hvorfor de har så mange men, så sier de ofte:

Jo, fordi det kan ikke være så enkelt, så lett, at det bare handler om tro.

De sier at troen må få konsekvenser for livene våre.

Det er på fruktene av våre liv vi ser troen. Det må være synlig. På mange måter går det en ny-pietistisk bølge over landet vårt, hvor troen må være synlig i vår livsførsel for at frelsen liksom skal være tilgjengelig.

Men vet dere hva jeg har oppdaget i livet, og som jeg tror er et av hovedbudskapene i dag?

At det å bare tro, ta imot Guds frelse, Den Hellige Ånd, som en gave. Helt ufortjent. Å bare folde hendene og si takk Gud, er noe av det vanskeligste vi mennesker kan gjøre. Å tro på Guds nåde er vanskelig.

Hvorfor? Jo, fordi vi må overkomme vårt største hinder på veien til Jesus, vår egen stolthet. Vårt eget ego.

Jeg tror det er nettopp det Jesus mener når Han sier: «La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem. Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det.»

Som jeg sier ofte til konfirmantene mine, som lever i en verden hvor alt de gjør blir målt i prestasjon:

Det er ingenting du kan gjøre her i livet som kan få Gud til å elske deg mer enn Han allerede gjør.

Det er heller ikke noe galt du kan gjøre i livet som kan få Gud til å elske deg mindre.

Dine prestasjoner og handlinger har ingenting med Guds kjærlighet å gjøre. Han elsker deg fordi du er skapt i Hans bilde.

Det er heller ingenting vi kan gjøre som vil bidra til vår egen frelse.

Det er derfor jeg elsker barnedåp. Et barn i dag har fått Den Hellige Ånd og troen som gave. Helt ufortjent, uten å ha gitt samtykke en gang. Han kan ikke ta imot en gang, men han kan bli tatt imot.

På mange måter har Guds himmel åpnet seg her i Petri i dag, og Gud har sagt, med stille innestemme i form av dåpsvannet: Dette er Dåpsbarnet. Guds barn. I Ham har jeg min glede.

Vi døpte trenger ikke bruke livene våre på å jage en tro der ute i verden. Den fikk vi i dåpen. Vår oppgave er å stole på, oppdage og nære troen vi allerede har fått gjennom Skriften, det kristne fellesskapet og sakramentene.

Kanskje noe av det vanskeligste i verden for oss mennesker er nettopp å legge fra oss vår stolthet, vårt ego, og bare ta imot den nådegaven Gud gir oss ved troen på Jesus Kristus.

Martin Luther kaller det Vita Passiva, det passive livet, for troen er ikke menneskers verk, men Guds verk alene.

Kanskje det er derfor katolikkene har stolthet (Pride på engelsk) som den første og største av dødssyndene, fordi vår stolthet er kanskje det største hinderet vårt for å ta imot den fullstendige friheten som Guds nåde gir oss gjennom Jesus Kristus.

Å være stolt kan være fint, men det kan også være svært ødeleggende.

Jeg vet om mennesker, eldre og yngre, som av stolthet heller velger å leve ensomme liv i stedet for å oppsøke fellesskap som de er invitert til, fordi de er for stolte til å innrømme at de er ensomme eller i frykt for å bli oppfattet som ensomme.

Jeg vet om mennesker som går rundt sultne fordi de er for stolte til å stille seg i matkø utenfor Frelsesarmeen, fordi de ikke vil fremstå som fattige.

Jeg vet om ekteskap som har brutt sammen fordi man er for stolt til å si unnskyld og be om tilgivelse.

Jeg vet om familier som lever fraskilt på grunn av at man er for stolt til å si: Jeg tok feil, beklager.

Stoltheten vår, egoet vårt, er noe som er utrolig sterkt.

Og hør nå, jeg kjenner på det selv, nesten daglig.

De første årene som student har jeg spesielt blitt utfordret på min egen stolthet.

En av tingene jeg har kjempet og jobbet hardt for hele mitt liv, er å ikke ha dårlig økonomi. Å ha tom konto var og er det verste jeg vet.

Å si opp jobben sin og starte fullt teologistudium har ikke vært et økonomisk sjakktrekk. Da pandemien kom, var katastrofen total, økonomisk sett.

En fredag under korona var jeg på jobb i Varden kirke, mens Cecilie var hjemme. Vi hadde 62 kr på konto. Ikke nok til å mate tre tenåringer og to voksne, for å si det sånn. Vi kunne ikke annet enn å be.

Det ringte på døren, og der sto en dame som vi ikke kjente, med en konvolutt. Jeg tror dere skal ha denne, sa hun og gikk. I konvolutten lå det nok penger til å klare oss den helgen.

Det er jo et under i seg selv, men vet dere hva jeg innerst inne kjente på?

Lettelse og takknemlighet, selvfølgelig, men også et stort MEN. At jeg ikke burde ta imot gaver, fordi jeg burde jo ha skaffet nok penger selv.

Jeg kjente virkelig på at stoltheten min ble utfordret. Dette var første gang, men ikke siste gang vi fikk uventede gaver. Hver gang har jeg kjent på en indre kamp mot stoltheten min, egoet mitt, som strittet imot.

Jeg hadde lyst til å rope ut: Nei takk! Vi klarer oss! Men det var jo ikke sant. Det er enkelt å gi, synes jeg. Å ta imot er langt mer krevende.

Stoltheten min ønsket å hindre oss i å ta imot hjelp. Hadde det ikke vært for disse gavene, vet jeg ikke om jeg hadde stått her som ordinert prest i dag.

Poenget mitt er at stolthet og egoet vårt er sterke saker som heller ønsker å se oss lide enn å bli lagt til side. Kanskje vårt største hinder i møte med Jesus.

For min del, som er nesten det vanskeligste jeg gjør, er å daglig ta livet av min stolthet, mitt ego. Anerkjenne at det ikke er min plan jeg skal følge, men Guds plan.

At jeg ikke kan gjøre noe som helst rundt min egen frelse, unntatt å ha tillit til at Gud kan og Gud vil.

At i min tjeneste som prest, på sykebesøk, i sorgsamtaler, ved å dele ut vafler i sjømannskirken i San Francisco, i forkynnelse ved Guds alter, i utdeling av sakramentene, så er det ikke jeg som gjør noe og Gud som følger meg.

Nei, det er Jesus som går foran, og jeg som følger Ham, etter beste evne.

Og her er hovedpoenget mitt på denne martyrdagen, andre juledag, dåpsdagen til dåpsbarnet og vigslingssøndagen.

Gi slipp på stoltheten, gi den til Herren. Ta livet av stoltheten og egoet som står mellom oss og Kristus. Som står mellom oss mennesker. Som står mellom oss og alle de gode relasjonene.

Hvis du noen gang har tenkt at det å bare tro på Jesus er for lett, så er min erfaring at det er det vanskeligste i livet. For å «bare» tro på Jesus, bør man ta livet av sin stolthet, som roper ut sine store MEN.

For troen handler ikke om fruktene vi får til, men fruktene Han får til, som vi får bli med på, ved den nåde Gud gir deg.

Ære være Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. Han som var, er og blir en sann Gud fra evighet til evighet.