Preken i Askje kirke 23 juni 2024 – 5 sit

Flere fra menigheten ønsket at jeg delte denne preken sånn at de kunne lese den igjen og dele den med andre. Så her er søndagens preken.

Bibeltekst Matteus 7,21–29

Ikke enhver som sier til meg: ‘Herre, Herre!’ skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min himmelske Fars vilje. Mange skal si til meg på den dagen: ‘Herre, Herre! Har vi ikke profetert ved ditt navn, drevet ut onde ånder ved ditt navn og gjort mange mektige gjerninger ved ditt navn?’ Da skal jeg si dem rett ut: ‘Jeg har aldri kjent dere. Bort fra meg, dere som gjør urett!’

Hver den som hører disse mine ord og gjør det de sier, ligner en klok mann som bygde huset sitt på fjell.  Regnet styrtet, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Men det falt ikke, for det var bygd på fjell.

Og hver den som hører disse mine ord og ikke gjør det de sier, ligner en uforstandig mann som bygde huset sitt på sand. Regnet styrtet, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Da falt det, og fallet var stort.»

Da Jesus hadde fullført denne talen, var folket slått av undring over hans lære, for han lærte dem med myndighet og ikke som deres skriftlærde.

Slik lyder det hellige evangelium.

Preken

Dagens evangelietekst bør nesten være som et stort varselskilt for oss prester, pastorer og kirkelige ledere. Den står som et vitnesbyrd fra Jesus selv over faren ved vår tjeneste.

For både i vår tid, og spesielt i Jesu sin tid, så har presteyrket brakt med seg en vis status. Noe vil si høy status. Det er faktisk det yrket som mest mennesker stoler på. Meningsmålinger viser at presteyrket er det yrket med høyest tillit iblant befolkningen.

Før i tiden så fikk vi prester bo på fine prestegårder og ble invitert i fine selskaper. Vi ble utnevnt av kongen i statsråd, og var en av statens høye herrer.

Både folket, samfunnet og staten har gitt presterollen mye autoritet og makt opp igjennom tiden, alt i Guds navn.

Det var presten som regjerte over fattigkassen. Over hvem som var fattige nok til å få støtte og hvem som ikke var det.

Sognepresten avgjorde om folk kunne gifte deg eller om du kunne konfirmere deg. På kirkebakken kunne folk settes i gapestokk på søndagen sånn at de fromme og gode borgerne kunne føre skam over de som hadde falt ut av nåden. Alt ved prestens velsignelse.

I akademia, på universitetet, så finnes det et egent ord for det jeg beskriver. Det finnes på engelsk og mange andre språk, men vi mangler det på norsk. Eller, vi mangler ikke ordet, men det har en annen betydning på norsk enn på engelsk. Det er ordet er ordet, kristendom eller christiandom på engelsk.

På norske er kristendom et samleord som beskriver vår tro og den kristne kulturen. På engelsk er det en mer beskrivelse av den makt, spesielt staten og kirken, har utøvd utifra kirken.

Det beskriver ikke evangeliet eller vår tro, men handler mer om det maktapparatet som ligger bak kirken, på godt og vondt.

Et eksempel fra Norge.

Før måtte konfirmanter, etter ett års undervisning, stå foran presten og svare på ett av over 200 spørsmål som kunne stilles, før man konfirmeres. Svarte de feil, så fikk de ikke konfirmeres og måtte vente et år. Da fikk de ikke jobb eller kunne gifte seg. Dette er «Kristendom». Dette har jo ikke noe med evangeliet å gjøre. Det handler bare om makt og kontroll.

Soknepresten satt også i skolestyrene rundt i landet. Presten var en sentral rolle med ved å forby at for eksempel samisk språk og kultur. Presten var sentral i forbudet om å talt samisk i kirken eller skolen. Handler det om evangeliet? Nei, det handler om makt.

Dette er hva de mener med «kristendom» på engelsk. Ikke det som peker på Kristus, men om den makt som er blitt utøvd i Kristus sitt navn.

Dette gjelder ikke bare den gamle statskirken. Både bedehus og andre organisasjoner har falt i denne grøften i perioder.

Dette sier jeg ikke for å peke på noe, men ønsker vise til i alle kristne forsamlinger, så er det en viss fare i miste fokus på Han vi skal følge, og heller falle for fristelsen å misbruke den autoritet, tillit og makt som tilfaller oss når vi er satt til lede Guds folk.

Jeg tror faktisk at det meste av kritikken vi kan rette mot kirken og bedehuset handler nettopp om det som på engelsk menes med «kristendom». Den misbruk av makt av menneske, gjort i Jesu navn.

I teksten sier Jesus:

Jeg har aldri kjent dere. Bort fra meg, dere som gjør urett!’ Det sier Han til mennesker som har handlet i Jesu sitt navn.

Her er er ordet kjent er ett nøkkelord.

For disse menneskene hadde alle gjort tjeneste i Jesu navn, men ikke kjent Han, ifølge Jesus.

Det greske ordet som brukes i grunnskriften er «ginosko» (γινώσκω). Et ordet som her i Matteus betyr mer enn å bare kjenne til eller vite om. Det er mye mer intimt og nært enn det. Det kunne like godt stått nær relasjon eller å bekjenne.

Og det er dette jeg tror er det sentrale i dagens tekst og hvor det å være en etterfølger av Jesus, starter.

Det starter ikke med profetiene, de mektige gjerningene, eller i vår sammenheng, forkynnelse fra prekestolen, syndstilgivelse, bønn for syke, nattverd eller dåp.

Ingenting er galt i alt med dette, men hvis det ikke handler først og fremst i en relasjon med den oppstandene Jesus Kristus, en bekjennelse av hvem Han er, så kan vi også bli møtt med de samme ord som disse som har gjort mye i Jesu navn, men ikke hatt en relasjon til Han:

Jeg har aldri kjent dere. Bort fra meg, dere som gjør urett!

Dette er så utrolig viktig og noe jeg tror vi i denne delen av landet kan kjenne oss igjen i.

Vi har kanskje hatt for mye søkelys på hvordan folk lever, hva de gjør, mens fokuset bør først og fremst, som Jesus her sier, om du har en relasjon til Guds Sønn, Jesus Kristus?

Hvordan vi lever betyr noe, men det er en rekkefølge på ting.

Dette er også hele min erfaring.

Alt starter med relasjon fordi vi har en levende Gud, som lever i dag, og som vi kan ha en relasjon til, her og nå.

Som vi kan bli kjent med gjennom liv og lære, og som kjenner oss fullt ut. Både alt gode og det vonde vi bærer på.

Som jeg har sagt mange ganger dette halvåret. Tro handler om relasjon, ikke prestasjon.

Det bringer oss til neste del av dagens evangelietekst, som handler om vi bygger våre hus på sand eller fjell.

Eller, er grunnmuren på vårt hus bygget på en relasjon til Jesus Kristus, eller prøver vi bygge det på våre egne gjerninger og meninger?

Hvilke fundament bygger vi våre liv og vår tro på?

Som noen av dere kanskje her inne vet, så mistet jeg min tro i 10 år fordi jeg bygget mitt hus på feil grunnlag.

For jeg blandet mennesker og Gud. Jeg så på hva andre kristne mennesker gjorde, i Guds navn. Jeg hadde en for høy forventning av mennesker som fulgte Jesus. At de skulle være ærlige, uselviske og full av kjærlighet, leve etter en høyere standard enn verden.

Da jeg opplevde at blant annet også ledere av kirken, kunne lyve, manipulere, bedra, tenke på sitt egent beste og ikke ens neste beste, så sa jeg til Gud: Hvis dette er ditt folk, så vil jeg ikke ha noe med dem eller Deg å gjøre lenger.

Men jeg tok veldig feil. Det var jeg som baserte mitt liv på feil grunnmur.

For min tro var ikke basert på en direkte relasjon med Jesus, men kanskje på relasjonen eller i speilet til Hans etterfølgere eller kirken.

Men selv om jeg ga opp Jesus, så ga ikke Jesus opp meg.

Selv Han som allerede kjenner meg fullt ut. Med alle mine feil og mangler, ønsket av hele sitt hjerte å ha en relasjon med meg, og jeg nå med Han.

Mitt problem var at jeg ikke visste at det var mulig å ha direkte relasjon med Gud. Ingen hadde sagt det til meg. At det går an å sitte i stuen med Bibelen på fanget, i bønn og ha en samtale med Guds egen sønn. At Han er midt iblant oss i kirken i dag. Her og nå.

Dette er nettopp det budskapet jeg tror jeg er kalt til tjeneste til å forkynne.

At vi har en levende Gud som du kan ha en relasjon med her og nå og til evig tid. Ikke en Gud som sitter langt unna i himmelen med et Excelskjema og krysse av på de rette boksene. Som ser om du i handling er verdig en billett til Himmelen, når du en gang dør.

Det var det jeg trodde. Men hvis vi kunne ha blitt frelst ved egne gjerninger, så har Jesus kommet til oss og død forgjeves.

Ingen av oss er verdig en relasjon med Gud, men Han har gjennom sin sønn Jesus Kristus, gjort oss verdige fordi Han ønsker det selv. Fordi Han har skapt oss og elsker oss. Vi elsker, fordi Han har elsket oss først.

Det er det som er fjellet. Ikke hva vi selv gjør, men hva Han gjør.

Vi vil aldri være perfekte. Vi vil fremdeles gå og gjøre feil. Flommer vil hele tiden komme og prøve å ødelegge huset. Kanskje spesielt når vi har bygget det på fjell.

Men så har du kanskje lagt merke til at Jesus også sier i dagens: «Hver den som hører disse mine ord og gjør det de sier, ligner en klok mann som bygde huset sitt på fjell.»

Her sier jo Jesus at vi skal gjøre!

Og det er helt riktig, men han sier ikke at vi skal gjøre hva som helst. Som sagt, der er en rekkefølge på ting.

For det første sier Jesus: Hver den som hører disse mine ord.

For å høre Jesu ord må man være nær for å kunne høre hva Han sier. For å være nær, må man ha en relasjon med Han.

Det er fjellet Han snakker om. Ut ifra å lytte til Guds ord og i nær relasjon med Han.

Når vi bygger huset vårt, livene våre på den evige Sannhet Jesus Kristus, da vil våre handlinger ofte også gi gjenskinn av fjellet det er bygget på. Da vandrer vi kanskje i Guds gode ferdiglaget gode gjerninger som det står i Efeserbrevet.

For min del så førte det til kallet som prest. En tjener ved Hans alter og forkynnelse av evangeliet. Hvordan det ser ut for deg, vet jeg ikke, men vi er alle kalt til å være Hans etterfølgere, disipler av Jesus Kristus. Vi er alle en del av det allmenne presteskapet.

Men det står også noe mer vanskelig i dagens tekst, og det er når Jesus sier:

«Og hver den som hører disse mine ord og ikke gjør det de sier, ligner en uforstandig mann som bygde huset sitt på sand. Regnet styrtet, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Da falt det, og fallet var stort.»

Her har vi mennesker som lytter og har hørt Hans ord. Som har hatt en relasjon, men det har ikke får noen konsekvenser for i livene deres. De følger ikke etter. De elsker ikke sin neste. De elsker ikke Gud. De vandrer videre for egen maskin. De tror ikke på fjellet de fikk et kort fotfeste på.

Grunnen til at jeg syns dette er vanskelig å akseptere er fordi ingen av oss klarer gjøre Guds vilje hele tiden, eller det Jesus sier.

Hvis vi leser den setningen isolert sett, så er det mange av oss som har bygget våre liv på ustabil sand.

Men for å bruke ligningen til Jesus og de bildene han gir oss i dagens tekst, så tror jeg ingen mennesker, unntatt Jesus, klarer bygge livene våre bare på fjell.

Vi er født med menneskeslektens synd og skyld. Ingen av oss klarer å bare bygge på fjell. Det beste vi kanskje kan håpe på, er at vi klarer å bygge på nok fjell, slik at huset blir stående selv når flommen kommer.

For motstand i livet er vi garantert. Gud og Jesus har aldri lovet at flommen ikke kommer, men at hvis vi i alle fall har litt av huset vårt, kanskje en hjørnestein eller to, på fjellet, så har jeg stor tro på at det er nok til at huset står.

Fordi et hus med et hjørne i Guds hender, er mye sterkere enn noe flom kan noen gang være.

Ære være Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. Han som var, er og blir en sann Gud fra evighet til evighet.