En av de skriftlærde, som hadde hørt på dette ordskiftet og lagt merke til hvor godt Jesus svarte, gikk bort til ham og spurte: «Hvilket bud er det første av alle?» Jesus svarte: «Det første budet er dette: ‘ Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av all din kraft.’ Det andre er dette: ‘ Du skal elske din neste som deg selv.’ Ikke noe annet bud er større enn disse.» Den skriftlærde sa til ham: «Du svarer godt, mester! Det er sant som du sier: Herren er én, og det er ikke noen annen enn han. Å elske ham av hele sitt hjerte og av all sin forstand og av all sin kraft og å elske sin neste som seg selv, det er mer verdt enn alle brennoffer og andre offer.» Da Jesus hørte hvor klokt han svarte, sa han til den skriftlærde: «Du er ikke langt borte fra Guds rike.» Og ingen våget å spørre ham mer.

Markus 12:28-34

Søndagens evangelietekst er en av Bibelens store klassikere som vi finner i Markus evangeliet, men også hos Matteus og Lukas. Jesus sine to store kjærlighetsbud om å elske Gud av hele ditt hjerte og om å elske din neste som deg selv. To bud som står helt sentralt i hele den kristne tro. 

Men, jeg lurer på om vi har slengt ut disse to budene i øst og vest, som tomme inspirerende instagram- sitater, uten å gi dem særlig innhold, at de ikke gir den gjenklang de burde? At de er blitt en litt sånn kristen-klisje? Uten at vi tenker over hva de egentlig kan bety? Kanskje?

Min jobb som forkynner er å forkynne Bibelen inn i vår tid og våre liv inn i Bibelen. Personlig så savner jeg en samtale om hva disse budene kan bety i dag, i vår tid og hvordan vi kan bruke de i våre liv.

Og i all ydmykhet, så vil ikke denne prekenen rekke over et støvkorn av alt det som ligger i kjærlighetsbudene. Jesus sine bud er for enorme til å kunne utredes fullt ut i en enkel preken, men jeg skal forsøke å berøre noen punkter som er blitt lagt på mitt hjerte i forberedelsen av denne preken.

Den første utfordringen med budene er ordene, å elske. Hva betyr det å elske? Hvis jeg spør konfirmantene mine så kommer det et nokså klissete svar. Det de beskriver er ikke å elske, men å begjære, eller kåtskap, som er et ord de forstår.

Hvordan kan det å elske, se ut? Det kan vi for eksempel se hos småbarnsforeldre med en nyfødt som har kolikk. De har en avtale om at de skal stå opp annenhver natt, slik at én får iallefall sove. Å elske er når faren våkner, når han hører sitt barn gråte, at han står opp, selv om det var konas tur. Tar seg av barnet hele natten slik at kona få hvile hele natten. Når hun våkner om morgenen uthvilt og forteller om den fantastiske natten hun har hatt, uten barnehyl og med masse søvn, så sier faren, ingenting. Han velger å ikke si noe. At han har vært oppe hele natten med barnet. Hvorfor? Fordi han vet at det vil gi kona dårlig samvittighet eller en følelse at dette bør hun gjengjelde en dag. Det er kjærlighet det, når han velger å ikke si noe. Det er å elske. Å gi ubetinget.

Å elske er ikke en følelse, det er valg og handlinger. Det er nettopp dette en ekteskapsinngåelse handler om. Valg og handling. Å velge å elske. Å velge å handle i kjærlighet. Hvis man spør et ungt nyforelsket par, som sier de elsker hverandre, om det er selve forelskelsesfølelsen de elsker, eller om det er faktisk den andre personen de elsker? Ikke sjeldent er svaret det første. Dette trenger ikke være en farlig erkjennelse, for i ekteskapsinngåelsen tar man valget om å elske, framfor vitner og Gud, i gode og onde dager.

I Johannes 15:12-13 sier Jesus:

«Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere. Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine.»

Det var nettopp denne kjærligheten Jesus og Gud demonstrerte oss når Han valgte å dø på korset, slik at det ble mulig for oss å ha en relasjon med Gud igjen, og på den måten befri oss fra dødens makt og vinne det evige liv.

Så når kjærlighetsbudene ber oss om å elske Gud. Om å elske din neste, så handler de ikke om hva du føler. Om du føler at du elsker Gud. Om du føler at du elsker din neste. Det handler om du velger. Velger å elske Gud. Velger å elske Jesus. Velger å elske hverandre, din neste.

Faktisk kan det å elske manifestere seg best når man ikke føler noe av forelskelses- følelsen. Jeg har vært lykkelig gift i over 21 år, med samme kone, og som jeg har tre tenåringsbarn sammen med. Og Gud vet, at i et langt ekteskap og med tenåringer i hus, så er det ikke alltid kjærlighet man går rundt å føler på. 

Men det at man velger å bli. Man tilgir. Man deler. Man støtter. Man trøster. Man svelger kameler. Man handler på det motsatte av de mange følelsene man har i korte eller lengre perioder. Det er å elske. Man deler sitt liv med dem man elsker, og vi’et får prioritet over jeg’et.

Det høres kanskje oppofrende ut, og det kan det være i perioder. Men, hvis man er heldig, som jeg er, så elsker den du er sammen med, på samme måte som du. Da kan det bli en fantastisk symbiose av kjærlighet og et godt og langt ekteskap hvor to blir ett. Hvor mitt liv er vårt liv.

Jo, og forresten: Med tenåringer i huset, så kan du bare glemme forventningen om at DE skal sette DEG foran seg selv. Der vil du finne kjærlighet på annet vis, etterhvert, når de kommer ut av boblen sin, kanskje, forhåpentligvis,… joda..

Ok, så det handler om å velge å elske Gud og din neste? Men hvordan i all verden gjør man det?

Jeg opplever at Gud er som de fleste fedre og mødre som ser seg elsket når de erfarer at barna lever gode liv, med gode verdier, er trygge, mette og lykkelige. Når de lykkes med de nådegavene de har fått og viser takknemlighet for livet og oppdragelse foreldrene har gitt. 

Foreldrene har på mange måter gitt litt av sitt liv for sine barn i kjærlighet, og det at barna anerkjenner dette og er takknemlig for det, da tror jeg foreldre ser seg elsket av sine barn.

Gud er mye mer enn et par foreldre, men nettopp at vi velger å elske Gud. Stole på Han. Leve det livet Han har skapt oss til. Leser Hans Ord. Leve ut de nådegavene Han har gitt oss. Være med å bygge Hans kirke her på jord. Ta del i den arven Han har gitt oss. Sist men ikke minst, hjelpe alle våre brødre og søstre i verden som ikke har det så godt som oss. Da tror jeg Han også ser seg elsket.

Men hvordan kan vi elske vår neste som oss selv? Hva kan det bety?

Jeg tror at noe av det største vi kan få og oppleve fra Gud er; at vi ser, at Han ser oss med sin enorme kjærlighet. Selv med alle våre feil og mangler, samtidig som Han velsigner oss. (Jeg sier: at vi ser, at Han ser, fordi Han elsker oss og ser oss uavhengig om vi ser det eller ikke.) I velsignelsen som lyses ut i slutten av hver gudstjeneste, er det Guds blikk som står helt sentralt.

«Herren velsigne deg og bevare deg. Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig. Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred.» 4. Mosebok 6,24–26

Som kristne er også en av våre hovedoppgaver å være til velsignelse for andre. Å velsigne vår neste. En helt sentral del av det å elske sin neste handler om at vi er kalt til å velsigne, slik vi ønsker Gud skal velsigne oss.

Da ble kanskje spørsmålet, hvordan kan jeg velsigne min neste? Jeg tror den Arnoittiske velsignelsen, sammen med Johannes 15, har noe av svaret. Så, la meg frimodig prøve å komme med et forslag til hvordan være til velsignelse til vår neste. Dette er ikke noe jeg har kommet på helt alene, men er sterkt påvirket av den katolske presten Ronald Rolheiser og boken Sacred Fire.

Velsignelse i tre steg:

1. Prøv å velsign din neste med blikket ditt. Med å SE han eller hun som er din neste. Få folk rundt deg til å føle seg sett! Se din neste på en slik måte at han føler seg sett av deg slik at han føler seg verdifull. Noe av det vi ber Vår Herre om i velsignelsen er nettopp at Han skal se oss. Løfte sitt åsyn, ansikt mot oss.
   
   Det å føle seg sett av sine medmennesker tror jeg er en undervurdert hellig handling. For mange ganger møter jeg mennesker som føler seg oversett og som opplever det så smertefullt. At de føler seg ignorert, oversett, verdiløs. Men når de blir sett, så er det liksom de har fått et påfyll av Livets kilde i seg. De føler seg elsket, sett og verdifull. Elsket. Vi døpte er bærere av Den hellige Ånd og kanskje Gud velger å se andre gjennom vårt blikk noen ganger?
   
2. Prøv å si og fortell andre at du er så glad for å se dem. Ta velsignelsen til neste nivå møtt med gode og oppløftende ord. Anerkjenn deres verdi rett og slett med å si noe positivt som: «Så kjekt å se deg!», «Så glad jeg blir av å se nettopp deg i dag. Du er så verdifull!» eller det som er naturlig for deg. Det å bli anerkjent for at man finnes her i verden, er en stor velsignelse. At man er godtatt. I velsignelsen så handler siste setning om at man er god nok for Gud sin velsignelse og frelse. Ikke bare at man blir sett av Gud, men man er rettferdiggjort, frelst.
   
   På den tiden velsignelsen ble gitt Israelittene og nedskrevet i Mosebøkene, var det konger som var dommere i rettssaker. Hvis kongen så vekk fra den som sto foran domstolen, var man dømt skyldig. Men hvis kongen løftet blikket mot den tiltalte og så på han, var man uskyldig. Det samme ligger i velsignelsen. At Gud ser på deg, tilsier at du er rettferdiggjort, uskyldig foran dommen. Frelst av Gud med andre ord.
   
3. Den tredje delen av det å velsigne andre, handler ikke bare om å se eller si, men å ofre litt av sitt liv. Av sin tid, sine ressurser, sin kunnskap, sin visdom, sitt ego, sitt husrom, sin mat, for sin neste.  Som det står i Johannes 15 «Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine.»
   
   De to første måtene å velsigne på, kan man gi de fleste. Siste del medfører ofte et offer og er mer krevende. At man gir noe som er ens eget, til noen andre som trenger det. Hvordan dette ser ut for deg i ditt liv, det vet jeg ikke. Jeg vil råde deg, nesten formane deg, om å gi, ofre litt av ditt «liv», uten å forvente noe som helst tilbake. Ubetinget. Hvis man forventer noe tilbake så er det en byttehandel, ikke noe offer eller noe velsignelse. Dessuten, hvis man forventer noe tilbake så blir man ofte skuffet og bitterheten kan ligge på lur.

Det jeg opplever at det Gud ønsker å fortelle oss i dagens tekst er dette:

«Jeg føler meg elsket av deg når du velger å se Meg. Rette ditt blikk mot Meg i takknemlighet for livet du har fått. At du ønsker ha en evig relasjon med Meg på jorden og i Himmelen. Da føler Jeg Meg elsket av deg. Jeg ber deg om at du ser din neste med samme kjærlige blikk som Jeg ser deg. Slik at de opplever seg sett, elsket, verdifull og ønsket i verden og i Himmelen. Og sist men ikke minst, at du deler litt av ditt liv og dine velsignelser med andre som trenger vår hjelp og velsignelse»

Ære være Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. Som var, er og blir en Sann Gud fra evighet til evighet.