Menighetsutvikling: Når Guds ledelse møter IT-bransjen

I det siste har det blitt lagt på mitt hjerte om å skrive mer om kirken og menighetsutvikling. Vi er mange som har gode og fine drømmer om Den norske kirke og jeg møter ofte engasjerte menighetsfolk som bærer på det samme.

Kanskje denne serien blir litt kirkenerding, men jeg håper og tror at flere enn den «innerste kjernen» finner den lærerik og inspirerende.

I fjor skrev jeg et foredrag til en skoleoppgave i ledelsesfag, hvor man skulle holde et foredrag for et menighetsråd som skulle starte sitt strategiarbeid. Jeg starter med å dele dette foredraget med dere. Håper dere finner det nyttig.

Når Guds ledelse møter IT-bransjen

Tusen takk for at jeg får komme og holde denne innledningen til menighetens strategisamling.

Når folk som Biskop Anne Lise Ådnøy sier at vi har en kirke i krise, og som ikke vet hvordan man skal komme seg ut av denne krisen, så blir jeg bekymret. Når menighetsrådsmøter starter med frustrasjon over stab og fellesråd, og ikke med bønn, så lurer jeg på om jeg er i en kirke. Når jeg treffer prester som føler seg forlatt og alene i menigheten, så blir jeg trist. Når jeg observerer at ingen tar ledelsesansvar, men bare stirrer på alle andre som de mener må ta ledelsen, så blir jeg frustrert.

Hvordan vi er kommet hit, og hvem som er ansvarlig, er uinteressant. For å sitere Pave Frans: “Når ingen er ansvarlig, er ALLE ansvarlige!” For er det én ting vi kan enes om, så har ingen lyst å være i denne “på stedet hvil” situasjonen vi befinner oss i, i dag.

Selv om kirken, i følge Martin Luther, “er forsamlingen av de hellige, der evangeliet blir lært rent og sakramentene forvaltet rett”, så er vi noe mer. Vi er menighet. Kristi legeme her på jord. Hvor vi er kropp og Kristus er hodet.

Ef 1, 22-23 “Alt la han under hans føtter, og ham, hodet over alle ting, ga han til kirken, som er Kristi kropp”

Mitt spørsmål er da om denne kroppen har prøvd å lede seg selv, uten hodet, så lenge at den er i konflikt med seg selv? At hendene ikke ønsker å være en del av armen, men drømmer om å være ett øret? Er vi blinde som leder blinde? Kanskje det er på tide at vi lar hodet, med all sin visdom, sitt blikk og kunnskap få lede kroppen?

Med andre ord, er det på tide å slippe til Kristus og la Han få lede kirken? For vår jobb er ikke å forme kirken i vårt bilde. Men å være Guds hender og føtter på jord og hjelpe Han forme den i Han sitt bilde!

Dette handler ikke om passivitet! Tvert i mot! Det handler om aktiv lytting etter Kristi ledelse og handle i tro på det man opplever vi får fra Gud.

Det handler om å anerkjenne at vår kirke ikke bare er forsamlingen av de hellige, men også en del av Guds misjon her på jord. Gud har plantet vår kirke akkurat her fordi Han har en plan for den, på dette stedet, i denne tid.

Vi er en del av Guds misjon, Missio Dei, og jeg tror oppriktig at Vår Herre sitter og venter utålmodig på at våre blikk flyttes vekk fra hverandre og løftes i stedet i felleskap, opp mot Han i en fellesbønn som sier: Hva gjør du nå Gud!?

Jeg drømmer om en kirke som har som høyeste prioritet å tilbe, lovprise og lytte til Guds, Kristus og Den Hellige Ånds ønsker og drømmer for oss. Og når jeg sier oss, så mener jeg vi og Han! For vi har en levende Gud som handler og virker på jorden og i vår kirke i dag. Om du føler det eller ikke, så er Han her både i Ord og sakrament. Det vi må gjøre er å lytte til hva hodet forteller kroppen.

Hvordan, tenker du kanskje? Det er det enkleste, men også det vanskeligste fordi det handler om tro, fokus og lytting. Hvis vi retter fokuset og blikket vårt oppover, mot vår Herre i bønn og Bibel, i alt vi gjør, så vil han stykkvis og delvis vise oss det neste skrittet. Han vil guide oss steg for steg i de ferdiglagde, gode gjerningene og lede vår kirke til å bære frukt.

Vi må spørre “hva gjør du nå Gud” og bli med på den veien Han vandrer. Men stegene må tas i tro og med erkjennelsen at vi ikke vet alt. Vi forstår ikke alt. Vi kan ikke og skal ikke, vite alt.

Nå er vi samlet for enda en strategisamling hvor langsiktige mål og planer skal legges. Mitt spørsmål er da, er det din eller Gud sin plan du ønsker planlegge? Har Gud åpenbart sin langsiktige plan slik at du vet hvor du skal, og hvordan komme dit? Jeg vil tro at svaret på det spørsmålet er nei.

Men kan Gud åpenbare seg for deg det neste skrittet vi som menighet skal ta? Det tror jeg Han gjør hver dag og av og til avslører Han til og med noen av sine langsiktige drømmer for oss.

Men vi trenger noe mer, tenker dere kanskje? Noe mer håndfast, konkret som vi kan bruke og handle på!

For finnes det en utviklingsmetode, en prosess som vi kan bruke for å lede et arbeid styrt av Gud, hvor vi ikke vet helt hvor vi skal, hvordan vi skal løse det og hvordan vi skal komme dit? Ja, heldigvis finnes det, fra IT-bransjen. De har utviklet en prosess for å utvikle programvare som de ikke vet hvordan de skal løse, hvordan produktet skal se ut og hvor det hele skal gjøres eller ende. Det eneste de vet er hvor de er nå og en tro på hvor neste skritt skal tas. Høres det kjent ut?

Prosessen heter Agile PM Scrum & Sprint og kan raskt oppsummeres med at man tar ett lite men raskt skritt, stopper og evaluerer, før man tar neste lille skritt. Og sånn kommer man seg videre. En god handling etter den neste.

I vår menighet så kan en slik prossess, kanskje se slikt ut? Mange av dere opplever at Gud har lagt på hjerte deres å utvikle musikken i vår menighet. At orgel og salmer forsiktig byttes ut med lovsangsband og ny lovsang. For å få det til, trengs det en stor investering som høyttalere, forsterkere, miksepult, finansiering av flere musikere, mikrofoner og så videre. Det blir så mye at vi ikke kommer noe sted. Man står på stedet hvil og stirrer inn i utfordringene.

Men trenger vi alt dette for å starte? Nei, ikke hvis det er Guds plan. Vi trenger 2 forsangere og 2 mikrofoner. La oss starte der, også tar vi små babyskritt derfra etter at vi ukentlig evaluerer Gudstjenesten. Sånn kan vi arbeide systematisk med hele vår menighet på alt som vi opplever Gud legger oss på hjertet. For det er gjennom knapphet vi får oppleve Guds store godhet og store overflod.

Veien videre er opp til dere. Jeg tror at det første strategiske valget dere individuelt og kollektivt må ta i dag er om dere tør å sette dere i passasjersetet og la Gud styre kirken, eller om dere fortsatt skal la Vår Herre sitte i baksetet.

Takk for meg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s