Over en periode nå, har jeg gått med en smerte i hjertet. En smerte som er forårsaket av det jeg vil kalle «samfunnets kollektive nedjustering av menneskeverdet». Eller kanskje det er opphøyelse av sitt eget?

En smerte som kanskje er forårsaket av at «jeget» er så umåtelig mye verd, mens «duet» har blitt totalt verdiløst. «Jeget» har derfor rett til å se «duet» forfalle, forråtne og forgå, så lenge det ikke påvirker min egen micro-verden.

Hadde dette bare vært på individnivå, hadde kanskje ikke smerten vært så stor. Men når disse «jegene» får bestemme hvilket samfunn vi skal leve i, ser jeg samfunnstrender man burde være foruten, i et moderne samfunn.

Smerten kommer fra så mange sider

Smerten kommer fra et samfunn som du og jeg har skapt. Som sier f.eks. at ureturnerbare flyktninger skal ha mindre rettigheten enn dyr, bare fordi de ikke har rett til lovlig opphold i landet. Da kan vi bare la dem råtne vekk. At de ikke har rett til å være i landet, gir oss vel ikke retten til å behandle dem umenneskelig. Du tenker kanskje; det er ikke jeg som behandler de slik, det er samfunnet! Hvis du tenker slik, så har jeg en dårlig nyhet. Både du og jeg, er samfunnet.

Smerten kommer fra at vi syns det er helt ok å se fattigdom, rett utenfor vår egen stue. At det er ok at forskjellene øker så radikalt, at vi til og med i vårt norske samfunn har fått nye klasser: Fattig og rik. Vi roser og heier på familier som deler julebordet og åpner hjemmet sitt for trengende på julaften. Det er kjempeflott, men ingen reagerer på at vi har fattige i Norge i dag?  Det er helt ok å leve i et samfunn hvor det finnes mennesker som ikke har råd til julemat og gaver til sine egne barn?

Det smerter meg å lese kommentarfeltene. Hvor stygge mennesker kan være med hverandre og hvor lite godt de ønsker sin neste. Hvor kommer dette hatet fra? Hvordan kan mennesker tillate seg å skrive så mye dritt om folk de ikke en gang kjenner?

Smerten når vi ser noen som er litt annerledes, og tillater oss å hamre løs på de som om de ikke hadde følelser. Ikke kjente smerte. Ikke blir berørt.

Det smerter meg at det er blitt De mot Oss. At vi bygger opp fiendebilder rundt mennesker som er uenige med oss eller ikke velger å leve livet slik vi selv syns er best. Er du ikke for meg, så er du mot meg, virker som et nytt mantra i dagens samfunn.

Men det som smerter meg aller mest, er å se mennesker vende seg vekk fra den største gaven de har fått.

Jeg har nemlig fått en gave fra Gud. Han har snekret et vindu til meg. Gjennom det vinduet får jeg lov å se mennesker, gjennom Han sitt blikk. Gjennom dette vinduet får jeg lov å kjenne på den enorme kjærligheten Han har til deg, og alle andre. En kjærlighet som er så enorm og betingelsesløs at uansett hvem du er eller hva du har gjort, så er din verdi i Guds øyne, enorm.

Men gjennom dette vinduet, får jeg ikke bare se Hans kjærlighet. Jeg får også kjenne på Han og din sin smerte. Hvor vondt det gjør Han når mennesker blir behandlet urett. Når du er ensom, desperat og såret. Hvor vondt Han har det i hjertet hver gang noen fornekter Hans frelsesgave. Du skal vite at Han føler hver smerte og glede du bærer i livet.

I det sekundet jeg fikk se meg selv gjennom dette vinduet, slo det meg at jeg ikke kan tenke negativt om noe menneske mer i livet. Jeg har ingen rett til å senke noen sin verdi uansett hva de har gjort. Når jeg har sett hvilken verdi Gud har satt på deg og meg, så er det blitt umulig for meg. Når jeg fikk se Han sin kjærlighet til deg og din neste, er det ikke lenger snakk om du og jeg. Det er oss, i Han sin kjærlighet.

Min bønn for nyåret er at vi alle begynner å se hverandre med Guds øyne. Med den kjærligheten Han har til oss og den uendelige verdien Han har satt på oss. Kanskje da vil vi kunne se at slik du behandler din neste, er slik du behandler ett av Guds barn.

Joh 3,16

For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.

Takk for det gamle og ta vare på hverandre.

AF