I skrivende stund er det natt på sommerfestivalen ÅpenHimmel. En kristen sommerfestival i regi av IMI Kirken, med over 1200 deltagere i alle aldre. Å samles sånn er utrolig fint, og en helt ny opplevelse for meg personlig. Jeg har aldri vært på noen kristencamp før. Samtidig så føles det som å komme tilbake til et kjent gammelt sommersted. Årsaken er folkene. Folk fra menigheten hilser, gir klemmer, ønsker å dele de siste sommerminnene og dele forventningene vi har til denne halve uken vi skal dele sammen. Det blir en spennende uke.
Rett før sommeren ble jeg hengende ved et ord. Et ord jeg har måttet bruke litt tid på, men som sakte har åpenbart seg for meg. Ordet er: Omvendelse
Hele mitt liv har jeg hørt ordet omvendelse i kristen sammenheng. At man må omvende seg er en sentral del av det å bli eller være kristen. En ting jeg har lurt på lenge er, hva skal man omvende seg fra? Synden, er det noen som sier. Det gamle livet, sier andre. Begge deler er jo fint, men jeg forstod enda ikke helt hva dette å vende seg om, skulle være.
For meg virker denne omvendelsen som noe kristenretorisk. Samtidig står det jo flere plasser i Bibelen at man må omvende seg. Så det må jo være viktig, men hva i all verden er det?
For hvis man vender om, går man ikke da bare tilbake til der man kom fra? En dag mens jeg leste i Bibelen og undret meg over dette med omvendelse, fikk jeg et bilde.
Du ser, mange av oss går ikke fremover. Vi går baklengs, fremover. Vi går fremover med blikket rettet bakover, mot fortiden, våre minner og sår. Blikket rettet mot våre gamle vaner, tidligere erfaringer og levd virkelighet. Det føles trygt å feste blikket mot det kjente, men det hjelper oss lite. Med blikket rettet bakover snubler vi i alle små ujevhetene og tuene vi møter på vår vei. Vi håper at veien fremover er lik veien bakover. At vår erfaring med veien gjør oss kapable til å gå den, uten å snuble i de store hindringerne. Siden blikket er rettet bakover, så er det ikke de store hinderene som bremser oss mest. Det er de små. Alle de små vi skulle ha unngått.
Andre av oss går heller sidelengs, med blikket rettet på andre. Vi sammenligner oss selv og hermer etter andre gående, kanskje i håp om at de kan veien. At de vet hvor hindrene er. Alle andre ser jo bedre, vet bedre, kan bedre, ser bedre ut, enn jeg, Derfor må de jo kunne veien bedre enn meg. Realiteten er at de fleste går baklengs eller sidelengst, som deg. Er du heldig og finner noen som ser Veien, så hjelper det deg uansett ikke. De ser kanskje sin vei, men ikke din.
Når Jesus sier, omvend dere, så mener Han, snu deg og fest blikket ditt på Den eneste som kan veien. Ikke bare kan Han veien, Han ER veien. Han vil at du skal slutte å leve livet med blikket rettet mot fortiden, mot synden om du vil. Han vi at du skal slutte å sammenligne din vei og ditt liv, med andre sine veier og bagasje. Han vil du skal snu deg vekk fra det som har vært, og sette blikket mot det som Er!
Det Han mener er; vend deg om mot Han. Rett blikket fremover, mot Han. Gå med blikket fremover. Bare da vil du kunne se hvor du går. Bare da vil du finne meningen med veien. Bare da vil du kunne unngå de hindrene du er ment til å unngå. Bare da vil du kunne stå ansikt til ansikt med Herren, og innlede en ny relasjon med din nye veiviser, Jesus Kristus.
Alain Fassotte 