Under et foredrag om skam av danske Keld Dahlmann i IMI-Kirken, ble det stilt et interessant og delvis ubesvart spørsmål. Før påsken kom en undersøkelse hvor 1/3 av de spurte trodde på Jesus sin oppstandelse. I mine øyne, den viktigste bekjennelsen i den kristne tro. Samtidig viser deg seg at bare 2% av befolkning går til Gudstjeneste på søndagen. Spørsmålstiller lurte på om den lave Gudstjeneste deltagelsen i forhold til antall kristne, handler om skam. At folk føler seg skamfull, ikke verdig nok, til deltagelse i gudstjenestelivet?

Min umiddelbare tanker var nei, hvorfor skulle de føle skam eller uverdighet? Gud handler jo om kjærlighet og likeverd. For som den muslimske danske politikeren Naser Khader skrev, da hans sønn konfirmerte seg kristent: «Lettet over, at sønnen valgte en religion, der har udviklet sig til at være fredelig og næstekærlig, som vi kender kristendommen i dag.»

Jeg tenkte at den umiddelbare årsaken til den lave deltagelsen skyldes nok mest Gudstjeneste formen og tidspunktet. Det er vel få som vil påstå at den gjennomsnittelige gudstjenesten i Den Norske Kirke er, brukervennlig? Det er nok litt av sannheten, men ikke hele.

Ordet jeg henger meg litt opp i, i Naser Khader sin uttalelse er ordet, i dag. At det ikke alltid har vært slik at kristendommen har representert kjærlighet og nestekjærlighet. Noe han selvfølgelig, historisk sett, har helt rett i. Kristendommens representanter har sin del av mørke historier hvor kjærlighet og nestekjærlighet ikke har stått i sentrum. Men hvor det forkynntes med skam og skyld. Men det var jo i gamle dager? Ikke i dag?

Er det fortsatt sånn at vi er så dårlige til å formidle vår tro at de finnes kristne i dag som fortsatt assosiere kirken og Guds familie med skam og skyld? Driver vi enda og forkynner med synd og skam som fokus? Er vi ikke kommet lenger? Finnes det mennesker utenfor menigheten som speiler seg i oss og tenker; jeg er ikke godt nok til å være en del av menigheten? Hvis det er tilfelle, så skulle de bare vist hva som befinner seg i menigheten. Hvis det finnes folk som føler seg uverdig og skamfulle, så har vi virkelig sviktet vår egen familie.

Jeg tror at spørsmålet er veldig legitimt. Jeg tror at det i dag finnes mange kristne som holder seg hjemme og langt vekke fra menigheten, fordi de føler seg bedømt. Vurdert. Skamfulle. Ikke gode nok. Om de blir bedømt eller ikke, er ikke vesentlig. Det vesentlige er at de føler det slik. Jeg tror det er mange søkende som ikke våger å nærme seg Gud fordi de har et bildet på at de ikke er verdifulle, gode, fromme nok, til å være en del av Guds familie. De våger ikke tilnærme seg Gud fordi de tror de da må forholde seg til oss.

Hvis du er én av de som enten er søkende eller føler seg uverdig, så beklager jeg. På vegne av alle kristne så beklager jeg av hele mitt hjerte. Jeg mistet selv min tro for 11 år siden, fordi jeg tok feil. Jeg blandet menneskene og Gud. Jeg tenkte at hvis dette er Guds folk så ønsker jeg ikke være kristen. Jeg tok feil om Guds folk og om jeg var verdig en relasjon med Gud. La meg si det rett ut; du er verdig i Guds øyne. Og mine. At du ikke har noe grunn til å føle skam. 

Kristendommen er ikke en religion hvor du må være sånn eller sånn. Gjøre det eller det, for å bli «godkjent» av Gud eller menigheten. Det er en misforståelse som ble mye forkynt tidligere. Det er ingenting du kan gjøre for at Gud skal elske deg mer enn han gjør i dag. Det er heller ikke noe du kan gjøre som kan få han til å elske deg mindre. Han elsker deg og alle andre, uansett. Punktum.

For som det står i Lukas 5 27-28: Deretter gikk Jesus ut, og han fikk se en toller som hette Levi, sitte på tollboden. Jesus sa til ham: «Følg meg!» Da forlot han alt og kom og fulgte ham.

Jesus sa ikke: «Levi, slutt å synd også kommer du til meg etterpå.» Han sa ikke «du må gjøre opp for det og det, før du kommer til meg.» Han sa: «Følg meg!» Det er det Han også sier til deg, i dag.

Kristendommen er en tro. Veien inn til Gud er ikke handling men tro. Troen på at Jesus er Guds sønn. At han døde på korset for våre synder og at han sto opp tredje dagen for å gi oss evig liv. Tror du på dette, så er du en del av Guds familie. Ferdig finale.

Din vei med Kristus derfra, er mellom deg og Han, men Han ønsker ikke at du skal gå den alene. Han ønsker at du skal gå den med Guds familie. Menigheten. Gudstjenesten er i så måte stedet hvor familien lovpriser Gud og deltar i felles bønn og lovsang. Ikke som en målestokk om hvem som er innenfor eller utenfor.

På din vandring i Jesus sine fotspor så vil du bli utfordret på dine tanker, ord og handlinger. Gud endrer sjeldent situasjoner du er i. Men han endrer ofte hvordan du ser på ting og situasjoner.

Men handler ikke kristen tro å leve syndfri? At vår jobb som kristne er å irettesette andre? Å leve syndfritt er ikke mulig. Bare Jesus har klart det og Han er Guds sønn. Meningen med livet er ikke å leve syndfritt men i en direkte relasjon med Jesus og hverandre. I den relasjonen vil du oppdage at du har uendelig verdi og at dine verdier vil endre seg. Din relasjon med Jesus vil føre til mindre synd, men aldri uten synd. I relasjon med Den Hellige Ånd så vil dine ønsker, lengsler og behov, endre seg. Han elsker deg og ønsker deg det beste i denne verden, og et evig liv sammen med Han i himmelen. Veien til himmelen er ikke syndfri. Det er nåde og tilgivelse.

Et liv i direkte relasjon med Jesus, vil sakte men sikkert føre deg på den rette vei, i Han sine fotspor. Et lite tips. Be om å bli rettledet av Han. Be han gi deg en liten albue i magen hver gang du er på feil vei. Joda, det er litt smertefullt, men det forblir mellom du og Han.

Så til spørsmålet som ble stilt. Om skam kan være årsak til den lave Gudstjeneste deltagelsen? Min antagelse er at det er godt mulig. Ikke hele årsaken, men en del av den.

Jeg tror vi kan snu dette, men det kreves mot. Mot til å fortelle folk at kristendommen handler om tro, ikke synd og skam. At den handler om kjærlighet, nåde og tilgivelse. At den handler om din personlige relasjon med Gud og vår broderlig kjærlighet til hverandre. At det handler om å bli sett i felleskapet og ikke ignorert. At det handler om at man blir automatisk en del av menighetsfamilien. At det handler om at det finnes bare én som kan dømme og det eneste Han vil, er å tilgi.

Og du. Hvis du er en av de som elsker å bruke pekefingeren mot andre. Ta deg en tur. Ta en tur og vurder om du bruker fingeren for din egen del, eller i Han sin tjeneste. Jo, Jesus sier at vi skal irettesette våre brødre og søstre. Men det skal skje i kjærlighet. Ikke i hovmodighet. Er du usikker hvorfor det klør i fingeren din? Klø din egen nese, slik at folk får en sjans til å møte Herren uten at du står i veien.

Ønsker du å starte en eviglang tur med Herren, kan jeg anbefale Frelsens bønn

Gode Gud,
takk for at du elsker verden så høyt
at du sendte din sønn for å dø for oss.
Jesus, takk for at du tok bort all
min synd på korset og har gitt meg
evig liv.
Jeg tror på at du sto opp igjen og lever i dag.
Jeg vil være en etterfølger av deg.
Fyll meg med din hellige ånd!
Amen!

AF