Med 2 ½ tenåringer i hus, er det naturlig at man blir bekymret av å lese om unge mennesker som opplever stress, angst, depresjon, søvnproblemer og prestasjonsangst. Både i skole og hverdag. Medier og forskning omtaler tydelig at stress, angst og depresjon blant unge er økende og at barn ned i 11 årsalderen kjenner på disse symptomene.

Årsaken diskuteres, men to syndebukker er mest omtalt.  Den ene syndebukken er fokus på karakterer, kompetanse-mål og målinger i skolen. Det skrives at ungdom aldri har blitt så mye vurdert, kartlagt og presset til prestasjon, som i dagens skole. Den andre syndebukken er mobilen og sosiale medier. At vi lever i en verden som beveger seg lynraskt og hvor man må være på 24/7 for å bli inkludert i de rette digitale-klikkene. Det må da være stressende!?

40-åringen i meg sier: Ungdommen i dag er så pysete og tåler ingenting. De må jo bare ta seg sammen. Jeg gikk selv på katolsk gutte-internatskole i Belgia. Rektoren kom inn i klasserommet hver fredag og leste opp karakterene våre, i alle fag, foran hele klassen. Når det var din tur, gikk du frem, tok i mot karakterkortet, håndhilste på rektoren og ønsket ham god helg. Kortet skulle selvfølgelig signeres av foreldrene i helgen. Med andre ord, vi ble målt hver uke i alle fag. Ble vi stresset? Fikk vi angst? Deprimert? Nei, men vi bøyde nakken uken etter at vi hadde fått en dårlig karakter. På den skolen var alt mindre enn femmer, dårlig. 40-åringen har lyst å rope: Ta dere sammen! – til ungdommen.

Jeg pleier heldigvis sjeldent å høre på 40-åringen og går heller til et av mine favoritt- sitater: «Alle vet at Jeppe drikker, men ingen spør hvorfor Jeppe drikker!»

Eller; «alle vet at ungdommen er stresset men ingen spør hvorfor de er stresset!»

Jeg er ingen psykolog, terapeut eller pedagog. Jeg er bare en tenåringsfar som tenker ved tastaturet. Dere må ta det for det det er. Mine tanker. At dette ikke gjelder alle, er også et poeng.

Jeg tror fokus på karakterer og sosiale medier er utløsere, såkalte triggere av stress, depresjon og angst. Ikke selve årsaken. Ikke kjernen

Hvorfor er det da slik at dagens unge lider av stress, angst, søvnproblemer?

Her en dag slo det meg hva jeg tror årsaken til disse symptomene kan være. Det er ikke mobilen, sosiale medier eller karakterpress. Det er ikke ungdommens egen feil en gang. Det er ikke at de er late, svake eller pysete. Mer jeg tenker på det, så hadde jeg nok selv blitt deprimert, hvis jeg hadde vokst inn i denne tiden.

Jeg vil påstå at mange unge mennesker måler sin egen verdi 100% ut i fra hva de presterer og hvordan de presenterer seg selv. Ikke bare setter de sin egenverdi ut fra dette, men de opplever at samfunnet utelukkende vurderer deres verdi ut fra hva de presterer på skole, i idrett, i vennskap, etc. og utifra hvordan de presenterer seg selv i sosiale medier. Det er ikke karakterer, målinger eller sosiale medier som er problemet. Det er målestokken de bruker når de måler sin egenverdi, som er problemet.

Misforstå meg rett. Jeg har absolutt ikke noe imot det å prestere. Å prestere, bruke evnene og nådegavene sine er fantastisk. Problemet oppstår når man setter et er lik -tegn mellom prestasjon og egenverdi.

Hvordan hadde du følt deg hvis din verdi ble satt ut fra det du presterer? Kjenn litt på den. Når det går bra, så hadde du hatt det topp! Alle som har levd litt, vet at man på et aller annet tidspunkt går på tryne. Hva er din verdi da? Null!

Årsaken til hvorfor det er blitt slik, er kanskje det som gjør mest vondt. Jo, skolen bærer kanskje litt av skylden. Venner og sosiale medier også.

Mest av alt er det oss foreldre sin skyld. Når ungdommen kommer hjem etter en prøve, hva spør du om? Hvordan gikk prøven? Spørsmålet kommer som regel før de er kommet inn døren. Hvilke karakter fikk du? Som fotball- og håndballtrener har jeg sett det en million ganger, og er selv skyldig. Foreldre legger mest verdi på prestasjonen. Ikke opplevelsen. Ikke mestringen. På resultatet og prestasjonen. Resultatet trenger ikke være bra en gang. Selv når resultatet er dårlig, sier vi: Du var så flink! Hva med å fokusere på om de hadde det gøy?

Når vi foreldre gir mest oppmerksomhet rundt situasjoner hvor det presteres, så oversetter barn dette til tegn på kjærlighet. Vi gir mest oppmerksomhet når de gjør noe. Eller vi gir jenta mye oppmerksomhet når hun er fint kledd, ser fin ut eller sminket. Er oppmerksomhet på utseendet tegn på kjærlighet? Foreldre som bruker sine egne barn som statussymboler i sosiale medier, orker jeg ikke komme innom på en gang.

En verdiligning ser sånn ut i dag:

Prestasjon = Oppmerksomhet = Kjærlighet som til slutt blir Prestasjon = Kjærlighet

Den samme ligningen gjelder sosiale medier

Positiv Presentasjon = likes = kjærlighet

Kjærlighet er noe vi alle trenger, lengter etter og ønsker. Når unge mennesker føler de må prestere og presentere seg selv i positivt lys, for å bli elsket, så har vi et problem. Ikke så rart de er stresset, deprimert og får angst! Hadde mitt selvbilde og min egenverdi utelukkende blitt målt etter hva jeg presterer, så vet jeg ikke hva jeg skulle gjort.

Akutthjelp til unge mennesker

Har du en ungdom eller ung voksen i hus, så anbefaler jeg sterkt at du bruker julen til å utføre litt «akutt selvbilde-hjelp». Er du i tvil om hvordan dine barn, barnebarn, venner, søsken eller hvem som helst, måler sin egen verdi, så bør du gjøre noe med det sporenstreks.

Du bør forsikre deg om at de forstår og tror på, at uansett hva han eller hun presterer på skolen, i idrett eller sosiale medier, så elsker du dem. Uansett! Du må få dem til å forstå at prestasjon og hvordan de fremstår, ikke har noe som helst med deres verdi som menneske.

Du bør rett og slett si: «Jeg elsker deg og synes du er verdifull uansett hva du presterer». Er du selv ung, så kan du hjelpe vennen dine. Si til vennene dine, søsknene dine, til alle du er glad i, at de er verdifull uansett hva de presterer. Uansett hvordan de fremstår i sosiale medier. Uansett hvor mange følgere eller likes de har.

Til deg som er troende. Du er ekstra heldig. Du har Én til du kan støtte deg til. Gud elsker deg ikke fordi du gjør masse rett. Ikke på grunn av handlingene dine. Ikke fordi du presterer. Ikke fordi du er flink pike eller gutt. Ikke på grunn av at du gjør rett eller galt.

Gud elsker deg bare. Alltid. Uansett. I evighet.

Si til dem du bryr deg om at de også har en Gud som elsker dem uansett. Uansett hva som skjer i livet, så elsker Han deg.

Ikke sikkert de tar det til seg med en gang.  Men kanskje en dag, når de trenger det aller mest, når de ligger i fosterstilling på badegulvet og føler seg  totalt verdiløse, så husker de hva du sa: Gud elsker meg uansett og jeg er verdifull.

Tit 3.5

Han frelste oss,
ikke på grunn av våre rettferdige gjerninger,
men fordi han er barmhjertig.
Han frelste oss
ved badet som gjenføder
og fornyer ved Den hellige ånd, 

Med denne vil jeg ønske dere en velsignet jul og Guds fred.

A.