For gammel for utfordringer?

Vi mennesker elsker å mestre. Få ting til. Som barn utfordres vi daglig til å lære nye ting, takle nye situasjoner og utfordre oss fysisk. Hvorfor? Fordi barn må lære å beherske den verden de skal vokse opp i. Finne sin identitet og hva de skal leve av et stykke bort på veien.

I det siste har jeg fundert; når er det vi stopper opp med utfordringene og faller til ro i rutinen? Forstå meg rett, jeg syns ikke rutine er noe negativt. Ikke i det hele tatt. Rutine handler som regel også om at du mestrer arbeidet, situasjonen og livet. Alt dette er jo positivt.

Det er også mange av oss som lever med utfordringene hver dag. For noen er det å gå ut døra en utfordring. Ta ordet på skolen eller på jobb. Ta telefonen når det ringer fra et ukjent nummer. Jeg har full respekt for disse menneskene som har disse typene utfordringer. Deres drøm er kanskje rutinen og roen. Denne bloggposten er ikke for å utfordre de.

Når stopper vi med å utvide vår komfortsone og faller til ro med det man har?

Mange som kjenner meg vil nok påstå at jeg aldri har falt i rutinens sporet. Det stemmer ikke. Det stemmer at jeg har gjort mye forskjellig i mitt arbeid. Reist, byttet bransjer, vært gründer, holdt foredrag også videre. Dette er min rutine. Å jobbe prosjektbasert og flytende er min komfortsone. Dere ser at dette er ting jeg vet jeg mestrer og er sjeldent usikker på om det vil lykkes eller ikke. Det er spennende og usikkert, men ikke utfordrende. Å hoppe basehopp kan også bli rutine og lite utfordrende. Ikke at jeg har tenkt å prøve. Poenget mitt er at vi nok alle faller i en slags rutine med de oppgavene vi mestrer på et eller annet tidspunkt.

accomplishment action adult adventure
Photo by Pixabay on Pexels.com

 

Da jeg for noen år siden fylte 40 så kom jeg i en slags 40års-antikrise. Jeg opplevde mer ro til sinns. Mindre ønsker etter overfladiske ting som ga status. Der var som om skuldrene senket seg. Har jeg kommet i mål? Langt ifra. Det var bare at alt det viktige ble uviktig og de små tingene ble mer verd enn det jeg hadde sett for meg. Også ga mer på et personlig nivå.

Er denne roen et signal for at jeg er blitt for gammel for utfordringer? Selvfølgelig er svaret nei. Men det er andre typer utfordringer som er blitt viktige. Jeg har ikke lenger  behov for å finne ut hva jeg kan eller hvem jeg er for å mestre denne verden. Det gjør jeg godt nok allerede. Utfordringene som jeg ønsker, kan vel kalles luksus utfordringer. Ikke i selve innholdet, men at de strengt tatt ikke er nødvendige. De er ønsket utelukkende fordi jeg tror de er mulige eller de kan gi andre ro.

Jeg blir ofte spurt hvorfor jeg løper så langt? Det beste svaret jeg har er: Fordi jeg kan. Jeg løper av helt egoistiske grunner. Jeg kommer aldri til å vinne noe som helst og konkurrerer bare med meg selv. Det gir meg bare en fantastisk følelse av å være frisk. Gir sinnsro og gir meg følelsen av å være min egen verdensmester. På fjelltoppene får man nytt perspektiv og kan bruke noen sekunder å tenke på alle som lever der ute i horisonten. Eller hjelpe noen med å ta en selfie….

Den neste utfordringen er høyst personlig og desto mer utfordrende. Jeg skal skrive mer personlig på bloggen, men ikke privat. Refleksjoner, tanker og ting som skjer i livet. De skal ikke bare deles på bloggen, men også i form av foredrag. Jeg har holdt foredrag og debattert siden jeg var 15 år. Å holde salgsforedrag er enkelt og gøy. Å holde et personlig foredrag om mine små oppdagelser i livet, syns jeg er dritskummelt. Å holde motivasjons- og inspirasjonsforedrag er enda verre. Hvorfor? Fordi det er ukjent. Fordi jeg liker å komme med løsninger og verktøy. Inspirasjon og motivasjon er flyktig, men viktig.

For en måned siden ble jeg spurt, «Alain, kan ikke du lage et inspirasjonsforedrag om talenter, nådegaver og evner?» Hva kan jeg om det? Endel, viser det seg og det jeg ikke vet, finner jeg ut av på veien. Ok sa jeg, men da må du skaffe publikum! «Deal» sa Han.

I neste uke skal jeg holde mitt første foredrag om tema. Og jeg er livredd. For første gang har jeg skrevet et foredrag ord for ord, i eget manus. Talentutvikling er noe jeg lenge har vært opptatt av. Som fotball- og håndballtrener er det naturlig. Hva som hemmer talentutvikling, utvikling av våre evner og nådegavene er noe helt annet.

Svaret er mer dypgående i vårt samfunn enn jeg hadde sett for meg. Det jeg fant er så galt og så tilstedeværende i våre liv, at vi ikke ser det en gang. Det som frarøver vår tilgang til våre talenter og evner er et større problem enn jeg noen gang hadde sett for meg. Mer kan jeg ikke røpe foreløpig. Jeg er ikke i mål. Det er jeg på torsdag i neste uke.

Er du i Stavanger den 20/09 og har en time, så er du hjertelig velkommen til foredraget: Talent gror ikke alene. Jeg blir oppriktig glad for alle som kommer og det er gratis. Foredraget er for alle som ønsker dra mer nytte av de egenskapene man har.

Er du interessert i å bestille foredraget, så ta kontakt direkte eller gjennom talerlisten.no

Så tilbake til tittelen av bloggposten. For gammel for utfordringer? Absolutt ikke. De tar bare nye former og man går som regel frivillig inn i de, når man har energi til det.

Jeg vil alltid anbefale at man strekker seg når man har anledning. Er livet ditt utfordrende nok, så føler jeg med deg og ber om at det løser seg.

Alain

 

Alain Fassotte er foredragsholder, ultraløper, inspirator og CEO i Sometier AS

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s