Foto: TV2 Christel Alsås Hver gang vi møtes
inspirasjon, kultur, Ledelse

Hei, her er jeg!

Foto: TV2 Christel Alsås Hver gang vi møtes
Foto: TV2 Christel Alsås i Hver gang vi møtes

Om det er alderen, livssituasjonen eller endringer i samfunnet som gjør det, vet jeg ikke. Helt siden nyåret har jeg hatt et behov for å se mer utover. Ikke mer ut mot horisonten. Ikke lenger, men nærmere. Lenger enn meg selv, men nært nok til å se folk jeg møter i hverdagen. Altså hvordan vi ser, eller ikke ser, hverandre i hverdagen.

Jeg har rett og slett fundert på hvordan jeg og folk rundt meg ser andre når vi møtes. Ikke nødvendigvis i formelle møter. Mer når vi passerer hverandre i gangen. Står på busstoppet. Møter hverandre i døren. Hva vil det bety for mine relasjoner hvis jeg hadde et bevisst fokus de få sekundene jeg møter en kollega på jobb, kona i døren, kidza på fotballlaget, etc. Et fokus som sier: Hei, jeg ser deg.

Selv har jeg vært alt for lite flink til nettopp å se. For opptatt av mobilen, tanker, møter, problemstillinger, hverdagen…. Jeg skal være den første til å erkjenne. Jeg har hatt mitt eget hode for fokusert innover meg selv, mitt arbeid, min mobil og mitt liv. Jeg har ikke sett folkene rundt meg godt nok når de sier: Hei, her er jeg.

Du har kanskje møtt en person eller to i ditt liv som du umiddelbart liker. Som du har lyst å være med. Som du føler deg umiddelbart trygg på. Hvis han eller hun sier noe, lytter du. Denne tryggheten oppnås på få sekunder. Hva er det som gir denne umiddelbare godfølelsen og tryggheten? Jeg tør påstå at det handler om at du føler at han ser deg for den du er, og aksepterer deg for nettopp det. Rart at disse menneskene ofte er eldre.

Alt dette toppet seg en lørdagskveld i vinterferien da jeg satt alene og så på “Hver gang vi møtes”. Helt til slutt hørte jeg Christel Alsås sin versjon av “Hei, her er jeg” av Trang Fødsel. Hvis du ikke har hørt sangen så hiv på headsettet og nyt. Jeg syns den rører akkurat i den nerven om at det enste vi ønsker er å få en bekreftelse på at man er sett.

Nå har denne låta surret på min Spotify noen uker og behovet for å skrive oppsto igjen. Ikke om mine vanlige tema, men om å bli sett og om å se.

Er det ikke sånn at vi egentlig alle står frem, hver dag, og sier i det tause: Hei, her er jeg? I håp om å bli sett for den man er? Jeg tror nemlig at mange av oss føler oss usynlige i de fleste relasjoner. Om det er jobb, hjemme, i fritiden. Man står egentlig sårbar frem hver dag og sier: Hei, her er jeg, også går de fleste forbi. Ofte mens de ser ned i en skjerm. Mobilen er blitt en slags skilpaddeskall som vi beskytter oss med. Hva vi beskytter oss mot er jeg usikker på. Kanskje tar vi på oss skilpaddeskall når vi er blitt ignorert nok? Er vi kommet inn i en ond sirkel hvor alle ønsker bli sett? Har vi blitt ignorert og isolert oss selv i mobilen?

Dette er langt fra et korstog mot mobilen. Dere som kjenner meg vet at jeg er langt fra noen teknologihater. Samtidig må vi erkjenne at vår utstrakte bruk av mobiltelefonen har bidratt til svakere nær-relasjoner. Dette kombinert med et kanskje litt egosentrisk syn på verden hvor “Se på meg” er viktigere enn “Jeg ser deg”.

En interessant observasjon blant mine tenåringsbarn er at de er vanskelige å få kontakt med i hverdagen. De er liksom litt fjerne og flyktige. Ofte på mobilen. Plutselig skjer det. Mobilen er lagt vekk og de ønsker fokus fra oss foreldre. Nå! På deres premisser. Er vi fraværende eller sitter i mobilen disse få sekundene, går vi glipp av muligheten. Har man ikke sett de umiddelbart i det øyeblikket, er mobilen tatt opp igjen. Som barn har man rett til å si: «Hei, her er jeg» til sine foreldre, og insistere.

Paradokset er at vi alle ønsker bli sett, men få tar seg tid til å se. Hva ville skjedd hvis man bevisst gikk inn for å ha 100% fokus på personene vi møter i hverdagen og “sier“: Hei, jeg ser deg. Ikke nødvendigvis med ord, men i blikk, handling eller rett og slett sier: «Hei, så kjekt å se deg»! Hva ville det betydd for omverden? Hva ville det betydd for deg som individ? Hvordan vil det påvirke dine relasjoner?

Ja det er skummelt. Unnskyldningen er nok at de andre må starte siden de ser vekk eller på mobilen. Som Gabrielle synger: “Jeg tok feil. Jeg brukte lupe når jeg burde bruke speil!” Spørsmålet er ikke om de andre må starte. Svaret er at du må starte med å si: Hei, jeg ser deg. En ting er sikkert. Å ignorere noen som ser deg er nesten umulig. Sjansen for at de selv ser neste gang er stor. Å se når man selv er blitt sett er nemlig veldig smittsomt.

Jeg tror nemlig at man vil få et rikere liv. Jeg tror man vil bli bedre likt. Jeg tror at hvis man er den som ser, så vil man også bli sett.

Jeg har bestemt meg. Fra i dag av så skal jeg bevisst se mer utover og se hva som skjer. Blir det interessant, så skriver jeg nok mer om temaet. Kanskje vi skal starte en #HeiDu bevegelse?  Noen som blir med?

 

1 tanke om “Hei, her er jeg!”

  1. Veldig bra! Prøver selv å kutte ut mobilen når jeg er sammen med andre. Meldinger og oppdateringer kan vente. Hvis det er krise så ringer folk. Det er en rød knapp på mobilen også for å ikke ta telefonen. Ring heller opp igjen. En teknisk dings som faktisk har positiv effekt er Apple Watchen jeg har. Et kort blikk på klokka for å se meldinger tar mye mindre oppmerksomhet enn å se på mobilen. På Apple Watchen så er det heller ikke noe å se på som egentlig bare er dødtid som feks FB eller Insta.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s