Det står skrevet i evangeliet etter Matteus 11:28-30

«Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel. For mitt åk er godt og min byrde lett.»

Slik lyder det hellige evangelium.

Jesu ord til oss i dag er en stor lettelse for oss alle. Mange av oss bærer på, eller har i perioder av livet båret på, mye mer enn det vi hadde trengt å bære på. Strev og tunge byrder er én ting. Men mange av oss har båret, eller bærer fremdeles, sorg, angst og mørke tanker for fortid og fremtid.

Det som jeg synes er fint med teksten, er ikke at den avfeier de mange byrdene mennesket bærer. Han sier ikke at vi bærer dem forgjeves.

Gud har skapt oss og kjenner oss fullt ut. Han vet hva vi bærer på, og forstår hvorfor vi bærer det. Denne teksten er en invitasjon til å slutte å bære det alene, men gi lasten over til Jesus, så han kan bære for deg og med deg.

Noen har tolket det Jesus sier i dagens tekst som at Han gir oss enda mer å bære på når Han sier: «Ta mitt åk på dere og lær av meg.»

For det første handler dette åket om å følge Jesus. Om å bli Hans disippel. Så det handler ikke så mye om å ta på seg ekstra byrder eller flere oppgaver. Det handler om å gi over det tunge man unødvendig bærer på alene, gi det over til Ham, og følge ham.

Men hva er et åk?

Jo, for mennesker er det en buet treplanke man hadde over skuldrene når man skulle bære tunge ting alene. Dette åket vil Jesus at du skal komme til Ham med.

Men så inviterer Han inn til å ta på Hans åk. Ikke ta over åket Hans, men ta del i det.

Et åk på Jesu tid var ikke bare for én person eller ett dyr. Som hovedregel var det to dyr som dro byrden sammen, og bonden som styrte. Man går fra sitt eget åk til tre som deler: To som bærer, én som styrer. Det er dette åket Jesus inviterer oss inn i. I relasjon med ham, sammen med Gud.

«Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel. For mitt åk er godt og min byrde lett.»

Som jeg sa forrige søndag, ønsker Gud at vi skal nyte alt det gode Han gir oss. Alt det gode er fra Gud.

Nå sier Han at vi ikke trenger å bære alt det tunge i livet alene. Han ønsker at vi legger det fra oss, og heller følger Ham. Hans krav til deg er gode og lette å bære.

Det betyr ikke at man blir passiv i livet, eller at livet blir en dans på roser. Kanskje tvert imot, men i trespann med Jesus på din side og Gud som styrer, blir denne motstanden lettere å bære, for man har Gud ved roret.

Paulus spør retorisk i Romerne 8: «Er Gud for oss, hvem er da mot oss? Han som ikke sparte sin egen Sønn, men ga ham for oss alle, kan han gjøre noe annet enn å gi oss alt sammen med ham?»

Mange, kanskje spesielt unge, velger å ikke følge Jesus siden de tror at da må man gjøre masse ekstra greier. At troen gir oss større byrder å bære når man følger Jesus. Det er løgn.

Om det ikke blir mindre byrder, så blir det i alle fall ikke mer, og de blir lettere, for man slutter å bære livet alene, men sammen med vår Skaper.

Jeg er derfor litt allergisk mot kirker eller trossamfunn som krever mer av oss enn det Jesus selv krever av oss.

En kristen dyd, som folk som følger Jesus burde omfavne, er å bli mer lik Ham: bli mild og ydmyk av hjertet.

For det er en annen side ved å ta på seg Jesu åk. Man ønsker ikke å kaste flere byrder på andre – å gi andre mer å bære, mens man selv bærer lett. Siden det er Han som er med deg, og som tar det meste av byrden på seg.

Og her kommer hovedpoenget for en moden kristen som har vandret med Jesus en stund: Akkurat som Jesus inviterte deg til å komme med dine byrder og ditt strev til Ham, vil du invitere andre under det gode åket du bærer på, sammen med Jesus.

Det er det som er det kristne fellesskapet. At vi hører sammen fordi vi alle tilhører Jesus, men også at vi er kalt til å være Hans hender og føtter i verden.

Vi er Hans kropp. Selv om det å være i Hans tjeneste kan være mye jobbing og tungt i perioder, så er det ikke av egen kraft vi går, men i Hans kraft. Uten Ham ville vi ikke klart stort her i livet, spesielt når det gjelder troen, frelsen og vår relasjon til Gud.

Og tro meg, dette er noe jeg personlig har fått erfare mange ganger.

Én gang da jeg var fungerende sokneprest i Kampen menighet i Stavanger – en menighet hvor det ikke kom mange til gudstjeneste, færre og færre ble døpt, og søndagsskolen var lagt ned.

Så hva gjør presten da? Da kunne jeg foldet hendene og bedt: «Hva gjør jeg nå, Gud?» Men det er ikke det Gud ber oss om å be. Jeg foldet hendene og spurte Gud: «Hva gjør DU NÅ, Gud?»

Jeg ble påminnet om å se på de som hadde meldt seg opp til dåp.

Normalt var det i snitt 23 dåp i løpet av et år. Nå var det 25 påmeldt til dåp, og vi var bare i februar. Da året var over, hadde vi døpt over 50 barn, ungdommer og to voksne.

Familiegudstjenesten gikk fra 2–3 barn til 140 deltakere på Supersøndag, med 40–50 barn til stede.

Antall konfirmanter gikk fra 8 til 18. Søndagsskolen måtte starte opp igjen, og menigheten fikk virkelig føle på at de var med på noe som var større enn dem selv.

Alle spurte: «Hvordan har du klart alt dette, Alain?» Svaret er enkelt. Jeg har ikke gjort noe som helst. Jeg spurte Gud hva Han gjorde, og så ble jeg med på det.

Om det var mye jobb? Ja. Om det var vanskelig? Ja. Om jeg følte at jeg bar på ekstra store byrder og strevde? Nei.

For det var aldri meg som dro åket; det var alltid Jesus. Jeg ble bare med på det Han gjorde.

Ikke alle er prester, heldigvis, men poenget er det samme. I stedet for å prøve å få Gud med på det vi vil Han skal gjøre, er det kanskje bedre å folde hendene og spørre hva Han holder på med allerede, og bli med på det.

På fagspråket kaller vi dette en misjonal kirke. Missio Dei. Guds misjon.

Vi tror at Den hellige ånd allerede er i gang og jobber før vi i det hele tatt ankommer. Han vil fortsette med sitt arbeid om vi blir med eller ikke, men Han ønsker av hele sitt hjerte at vi blir med, for sammen er vi sterkere.

Man trenger ikke være kirke for å stille spørsmålet: «Hva gjør du nå, Gud?» Det kan og bør man gjøre i sitt eget liv. For vi har en levende Gud som lever og virker i dag.

Nå har Cecilie og jeg vært her i over ett år, og vi trives på mange vis. Hele tiden har vi stilt Gud spørsmålet: «Hva gjør du nå, Gud, her i Sjømannskirken i San Francisco?»

Svaret har ikke vært de store strategiene og store omveltningene – at det skal komme en strøm av nye folk og full kirke på søndagen. Det er kanskje heller min drøm.

Men det er de små tingene, som ikke er så små allikevel. Som bønnerommet som er åpent her i hele åpningstiden, og som folk besøker nesten hver dag.

Det er de små møtene med mennesker, én og én, hvor vi får være vitner til hva Gud gjør i andres liv. Det er å ta vare på og utvikle kirken for fremtidig bruk.

Det er å møte studentene på en måte som peker mot Jesus. Det er å prøve å inkludere barnefamilier.

Så selv om svarene kanskje var tydeligere i Kampen menighet enn her i Sjømannskirken, så holder Gud på med noe her også. Hver dag. Han hviler aldri.

Dagens budskap er egentlig lett å forkynne, men vanskelig å etterleve, fordi det er noe i oss mennesker som er så hardnakket innstilt på at vi skal klare alt selv. Vi vil ikke forstyrre.

Spesielt oss nordmenn, som er oppdratt til at verdier som uavhengighet er livets største dyd. Vi setter det høyt i vårt samfunn. Uavhengighet fra alle er et av livets store mål.

Dette tror jeg også er en løgn. Uavhengighet fører til ensomhet, hvor hver mann har bygget sin egen borg. Det skiller oss, og samler ikke.

Problemet blir at vi går rundt og bærer på, og drar med oss, et liv som er preget av sorg, bitterhet, tunge byrder og strev – ting vi egentlig er skapt til å bære i fellesskap, ikke alene. Alt i uavhengighetens navn.

Så må man ikke forveksle dette med ansvarliggjøring. Vi er ansvarlige for våre egne liv. Andre skal ikke bære det for oss, men andre kan bære det sammen med oss, og vi med dem.

Det er kjernen i dagens tekst.

Ikke bare at man skal komme til Jesus med alt det tunge vi bærer på – det er alltid best, for han er mild og ydmyk av hjertet – men vi er alle kalt til å bli med under Hans åk og bli med på Hans arbeid. Følge Ham som en disippel.

Når man er der, mildegjøres også våre hjerter. Vi er også kalt til å hjelpe vår neste under åket til Jesus. Vi er kalt til å bære litt av andres åk, sammen med dem og Jesus, på samme måte som Jesus gjør i våre liv.

Da jeg nærmet meg slutten på å skrive denne prekenen, kom jeg på at jeg hadde skrevet preken over denne teksten før. Det gjør vi som regel hvert tredje år. Jeg gikk tilbake til arkivet mitt og fant ut at ja, jeg heldt en preken over denne teksten for tre år siden, i Kampen kirke.

Og spørsmålet da var det samme som nå, og som jeg oppfordrer dere til å stille:

«Hva gjør du nå, Gud?»

Det spørsmålet må vi aldri slutte å stille, for det er under Hans åk vi har det godt og vår byrde blir lett. Det er under Hans åk livet er skapt for å leves, sammen med Gud og din neste som du har invitert ved din side.

Det er under Hans åk kirken har sitt liv.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir én sann Gud fra evighet til evighet. Amen.