Med stor fare for å sitere Jan Eggum to ganger i samme bloggpost, føles det litt som, “så er det på an igjen”, igjen.

Ansiktsmasken må frem. Mer hjemmekontor. Mer hjemmeundervisning. Mer hjemmeeksamen og blikk som bare klarer stirre tomt fremover, etter nye dager i hjemmekarantene. 

Etter Covid-19, tror jeg det er flere av oss som syns at hjemmesoning som straff for småforbrytelser, nesten er for strengt. Ingen som fortjener det! En slags umenneskelig “slow motion” tortur hvor hjernen føles som innestengt bomull som gjesper etter frisk luft. Hvor vi drømmer om en god klem og luksusen av å kjenne på den dårlige ånden fra et fremmed menneske. 

Jeg er fortsatt optimist. Dette skal vi overleve og komme oss gjennom en gang til. Men i denne runden, under den såkalte andre corona-bølgen, er det noe som mangler. Jeg strever med å finne ut hva det er som er så annerledes denne gangen. Hva er det som mangler eller som er ekstra, i forhold til runden vi hadde i mars, …og april, …og juni.

I går slo det meg. For, hvor er optimismen blitt av? Hvor har positiviteten tatt veien? Hvor er samfunnets helter blitt av? Sist hadde vi inspirerende politikere og helsemyndighetsfolk som heiet til dugnad, fellesskap og samhørighet. Vi hadde en befolkning som klappet og jublet for sykepleiere, butikkansatte og andre som måtte gå foran. Hvor er alt dette blitt av? Er det allerede glemt?

Hvorfor sitter jeg med følelsen av at de fleste av oss, denne gangen, er mer opptatt av hvordan dette påvirker “meg selv” og mindre av at andre folk havner på sykehuset og noen dør?

Har vi brukt så mye tid med oss selv, at vi har fjernet oss vekk fra fellesskapet på en slik måte at vi bare ser vårt eget speilbilde i vinduet, og ikke resten av verden som befinner seg på utsiden?

Kanskje vi trenger en “water bucket challenge” og helle kaldt vann over hodet vårt. Noe som får oss til å våkne fra denne individualistiske corona-dvalen.

Gi mikrofonene og TV-tider til mennesker som inspirerer! Folk som drømmer slik som Dr. Martin Luther King. Som samler folket som Gro Harlem Brundtland. Som får befolkningen til å løfte blikket sitt fra sin egen navle som Winston Churchill. Som kan få oss til å føle det norske fellesskapet, som kong Harald. Hvis det er ett tidspunkt i disse tider at vi trenger folk som inspirerer, så må det være nå. Vær så snill å ta ett skritt frem.

Vi trenger flere helter som går foran og som roper:

“Vi kommer oss igjennom dette, denne gang også hvis vi drar byrden i sammen! At de sterke må igjen bære de svake! At naboer hjelper naboer! At vi beskytter vår neste best ved å smile fra avstand! At nå er tiden for igjen å heie på de som må dra ekstra tunge lass i denne pandemien. Gjøre vår plikt som begrenser smitte. Ikke for vår egen del, men for alle sin andres del.”

For en ting er sikkert. Denne pandemien handler ikke om deg. Den handler om alle andre, helt til den også handler om deg. Og da vil du kanskje også trenge hjelp fra én av våre helter og se at alt arbeidet vi gjør i felleskap i dag, har betydning for alle man er glad i, i morgen.

AF