Finnes det frivillighet i kirken?

Photo by Matheus Bertelli on Pexels.com

Ordet «frivillig» skaper nok assosiasjoner hos mange. Hos meg er det ikke utelukkende positivt. Selv etter å ha vært fotball- og håndballtrener i til sammen 10 år, og frivillig i kirken i minst like mange, dukker også ord som utakknemlighet, utnyttelse, en ressurs som man kan bruke, også opp.

Forrige uke jobbet jeg og noen medstudenter med en gruppeoppgave hvor frivillighet var tema. Det fikk meg til å se nærmere på hva frivillighet og menighetsliv har til felles. Ikke mye viser det seg.

Høstens debattsamtale om frivillighet i kirken har fascinert meg. Etter mange år som leder i kommunikasjonsbransjen, ser jeg tendensen av at det hele munner ut igjen i en ny markedsførings- og kommunikasjonskampanje. Svarene på fallende frivillighet er fremdeles ny kommunikasjon, at de frivillige må bli mer sett, få større plass og at stab tar på alvor tjenesteordningen til diakoner, kantorer og kateketer, hvor det står at de har et medansvar for å rekruttere, utruste og veilede frivillige.

Tirsdag 13.10 skrev biskop Anne Lise Ådnøy og bispedømmerådsleder Liv Heidrun Heskestad, et flott innlegg om økt organisk frivillighet i kirken. De skriver: “Frivilligheten i Den norske kirke lever best når den springer ut av motivasjon og arbeidsglede. Da må den frivillige bli sett og anerkjent.”  Absolutt ikke noe galt i det, men ligger ikke kirkens utfordringer dypere enn dette noe overfladiske? Fordi vi snakker ikke om frivillighet til et håndballag eller en turnforening. All respekt til dem, men vi snakker her om kirke og tro.

Er det på tide å stille seg selv spørsmålet: Hører frivillighet til i kirken? Eller sagt med andre ord, finnes det frivillige i kirken?

Jeg er sterkt i tvil.

For er ikke frivillighetstjenesten en del av trosutøvelsen og selve Gudsfelleskapet? Det er ikke noe vi gjør for menigheten, men noe vi gjør i og som menighet. Ingen står og heier på et fotballag og stempler spillerne som frivillige? Medlemmene av en golfklubb, syklubb, danseklubb, er heller ikke frivillige. Er ikke tjeneste for fellesskapet et trosuttrykk i seg selv, og hører det ikke under det vi gjør som kirke? Man ville vel aldri kalt disiplene til Jesus, frivillige? Martha og Maria var ikke heller frivillige selv om den ene lot seg undervise og den andre stelte i stand, som det står. Hvorfor kaller vi for eksempel medliturg, tekstleser, kirkekaffevert, søndagsskolelærer, som frivillig når det greske ordet “for å stelle i stand” stammer fra samme ord som diakoni?

Hva er så en frivillig? I følge Habermann er en frivillig “.. en person, som fritt velger at gjøre en ulønnet innsats, der kommer andre enn vedkommende selv og hennes eller hans familie til gode»

På mange måter kan diskusjonen om vi har frivillige i kirken eller ikke, ende her. Som kristne er vi alle ett lem på Kristi legeme. Med andre ord, så er vi alle en del av kirken, som er Hans kropp og hvor Jesus selv er hodet. Alt arbeid, betalt eller ulønnet, gjøres både for en selv, sin familie og sine åndelige brødre og søstre. -For Kristus selv! I følge Luther og Augustin er det til og med tvil om at vår tjeneste utføres frivillig, men som et resultat av Åndens virkning i den kristne.

Paulus skriver mye om Åndens enhet i Efeserbrevet. Denne enhet gjelder ikke bare den store kirken, men også den lille lokale menigheten. Jeg våger påstå at frivillighetsstempelet har laget store skiller i menigheten mellom stab, menighet og de frivillige.

Som for eksempel når stab ønsker ta over søndagsskolen, fordi det er lettere å gjøre jobben selv, enn å motivere, rekruttere og lede menigheten i tjenesten. De “frivillige” ser skrått på “menighet” som bare kommer til Gudstjeneste og ikke bidrar med noe som helst. “Menigheten” ser på seg selv som halv-kristne fordi de superkristne “frivillige” er så aktive og synlige. Er dette kirken Jesus drømmer om?

Hva skjer hvis vi river ned denne frivillighetsveggen? At det finnes ingen frivillige lenger, men det finnes tjenende mennesker som finner det verdifullt i å bruke sine nådegaver til menighetens beste. Som sitt trosuttrykk!

Hva skjer hvis stab først og fremst er kalt til å tjene menigheten? Kalt til å veilede, tilrettelegge og fasilitere nettopp tjeneste som trosutøvelse. Slik at menigheten kan betjene seg selv og omverden og virke som Kristi kropp her på jord? Hva vil skje hvis stab innser at de er ansatt av menigheten? At det er menigheten som er “sjefen” deres og de er kalt til tjeneste nettopp for dem?

Over tid, tror jeg at en slik kultur vil gjøre tjeneste til noe mye mer åndelig verdifullt, enn tom frivillighet. Jeg tror det er et savn i verden for å tjene noe som er større enn seg selv, og kirken kan være svaret på dette savnet og kallet. Noen er kalt til fulltidstjeneste, mens andre er kalt til andre oppgaver. Alle er like verdifulle fordi det er den samme Ånden. Jeg tror og drømmer om tettere fellesskap i menighetene våre. Hvor det ikke finnes siloer som stab, menighet og de frivillige, men Guds barn i et tilbedende felleskap, med Ord og sakrament og hvor tjeneste er ett av mange trosuttrykk, som mange ønsker utforske.

Til inspirasjon og grunnlag for denne teksten, har jeg brukt følgende Bibeltekster: 2.Kor 4,7; Luk 10, 1-12; Ef 2,10; Ef 1, 22-23; Ef 4, 3-6; Ef 4, 11-12; 1.Kor, 22, 4-6

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s