Kampen mot likegyldigheten

woman in white cap sleeved shirt blowing dust
Photo by Jakob on Pexels.com

I det siste har jeg kjent på en følelse jeg ikke er så glad i. En følelse som har fått lov gro umerkelig og stille. Plutselig en morgen bare sto den der. I full blomst. Jeg lurte på hvordan i all verden jeg hadde latt dette ugresset umerkelig gro? Denne likegyldigheten burde jeg ha luket vekk i starten av denne pandemien. Men den har fått satt ordentlig rot. En rot som jeg hver dag må jobbe for å kvitte meg med.

Det handler om de små planene om hva jeg skal gjøre i morgen. Når dagen kommer, så betyr det “nada”om de tas i dag eller i morgen. Så da blir det i morgen. Som denne bloggposten du nå leser, som jeg tenkte på å skrive for en uke siden. Hvorfor skrive i dag, når jeg kanskje kan skrive i morgen. Også er det gått en uke. Eller listene i taket jeg skulle male. Først måtte jeg handle noen malerkoster. Så finne noe maling. Så er det gått to uker.

Den har heldigvis ikke fått spredt seg til å gjelde andre i eller utenfor huset. Mennesker altså. Heldigvis ser det ut som jeg kan klare å sette den i karantene rundt de mest uviktige ting. Ting som hadde være greit å få unnagjort når livet ellers er satt ned til gir 1/2.

Det får meg til å tenke på hva som hadde skjedd om den hadde fått lov til å også å gjelde de viktige ting. De svake i samfunnet. Folk jeg bryr meg om. Folk i min omsorg. Hva om det hadde spredt seg til hele situasjonen verden befinner seg i. “Om man smitter eller ikke smitter betyr ikke noe mer. Det får gå som det går. Mitt lille bidrag hjelper jo ikke, så da kan jeg bare slutte å bry meg.”

Jeg er livredd denne likegyldigheten. Ikke for konsekvensene den har for meg personlig i dag, men hvis den får spre seg til de virkelig viktige ting. Til å gjelde mennesker. Gud. Samfunnet og verden. At jeg blir grepet av en håpløshet av at ingenting nytter. Ingenting har verdi. Livet blir ikke bare satt på pause, men man kapitulerer helt og tenker; Ja ja. Det får gå som det går.

Men jeg holder fast i et håp. Ikke at verden kommer tilbake til normalen, som før. Det tror jeg ikke at den gjør. Men jeg tror at den kommer tilbake til noe som er bedre. Til et folk som har fått opplevd på kroppen hva som har sann og evig verdi. Til et samfunn hvor det å ta vare på hverandre er viktigere enn bare økt konsum. Til barn som kjenner på at skolen, venner og felleskap, er det som har sann verdi.

Jeg klamrer meg til håpet om at flere får oppdage hva som har evig verdi i livet. At selv om alt kan, på noen dager bli til støv; så har vi en Gud som er trofast og evig. At vi har noen som er større enn oss selv og som aldri vil miste håpet eller være likegyldig.

Og selv om det virker som mye av verden er blitt oppløst til støv, så ble jeg før påsken påminnet om noe. At støv ikke er slutten. Støv er det Gud bruker for å skape liv. Støv er med Guds utånding, liv. Og nytt liv gjør meg ikke likegyldig.

Jesaja 43, 19

«Se, jeg gjør noe nytt.
Nå spirer det fram.
Merker dere det ikke?
Ja, jeg legger vei i ørkenen,
elver I ødemarken.»

AF

Én kommentar

  1. Det er godt å høre at det ikke bare er jeg som sitter med den samme tankegangen. Den likegyldigheten kan være en liten fiende i hode.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s