Et prøvet folk – Palmesøndagpreken i Bogafjell kirke 5.mars 2020

Screenshot 2020-04-05 at 11.57.12

Denne palmesøndagen fikk jeg gleden av å holde min første Den norske kirke-preken i Bogafjell kirke som prestestudent. En preken som står i den streaming-tiden vi lever i. Nesten tom kirke, unntatt videoteknikkere, lydfolk, lovsangsteam og presten.

Det viktigste for meg er at Guds ord blir forkynt og jeg håper og ber om, at Gud bruker denne Gudstjenester til å nå mange hjerter.

Opplevelsen var svært lærerik spesiell i forhold til hvordan jeg ønsker i fremtiden forkynne Guds ord. Denne førstegangen ønsket jeg prøve kanskje den mest klassiske formen, bak prekestolen i prestekjole.

Her har du video av hele Gudstjenesten og preken. Håper den hjelper med å sette fokus for påsken. Under videoen ligger hele prekenteksten.

Men dette ønsker jeg dere en velsignet påske. Ta vare på hverandre, dine nærmeste og naboen.

Podcast preken Bogafjell kirke: Palmesøndag 05.04.20 – Et prøvet folk – Alain Fassotte

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes 12,12–24

Dagen etter fikk folkemengden som var kommet til festen, høre at Jesus var på vei inn i Jerusalem. Da tok de palmegreiner og gikk ut for å møte ham, og de ropte:

           Hosianna!

           Velsignet er han som kommer

           i Herrens navn,

           Israels konge!

Jesus fant et esel og satte seg opp på det, slik det står skrevet:          

    Vær ikke redd, datter Sion!

Se, din konge kommer,

ridende på en eselfole.

Dette skjønte ikke disiplene med det samme. Men da Jesus var blitt herliggjort, husket de at dette sto skrevet om ham, og at folket hadde hilst ham slik.

    Alle de som hadde vært til stede da han kalte Lasarus ut av graven og vekket ham opp fra de døde, vitnet om det. Det var også derfor folk dro ut for å møte ham, fordi de fikk høre at han hadde gjort dette tegnet. Fariseerne sa da til hverandre: «Der ser dere at ingenting nytter. All verden løper etter ham.»

Det var noen grekere blant dem som var kommet for å tilbe under høytiden. De gikk til Filip, som var fra Betsaida i Galilea, og sa: «Herre, vi vil gjerne se Jesus.» Filip gikk og fortalte det til Andreas, og sammen gikk de og sa det til Jesus. Jesus svarte: «Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli herliggjort. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.

Slik lyder det Hellige evangelium

Hva tenker du når du hører om Palmesøndag?

I alle år har jeg tenk på fest og glede. Jødene feirer Israelsfolkets frigjørelse fra Egypt og vi feirer starten på påskeuken. Men da jeg leste dagens tekst og skulle forberede denne preken, så fant jeg ikke den festgleden som er jeg vant til å finne under Palmesøndag. Om det er situasjonen vi er i eller om det er at Johannes sin tekst er litt annerledes enn de 3 andre evangelie-tekstene, vet jeg ikke.

Folket kommer jo ut fra Jerusalem med palmegrener og roper Hosianna, som de gjør hver gang vi feirer Palmesøndag. Hva er det som er så annerledes i dag?

Helt ærlig så har dagens tekst vært utfordrende å skrive en preken til. Jeg pleier sjelden å slite så mye med en tale som jeg har gjort med denne. Men jeg har lært en ting, at det ikke er opp til meg. Så, jeg ga opp litt og foldet hendene mine og bad: Elskede Far. Hva ønsker du å fortelle denne palmesøndagen?

Straks ble jeg påminnet noe. Om hvem disse menneskene var. Folkene som kom ut fra Jerusalem, viftede med palmeblader og ropende Hoisianna. Og hvor var Jesus på vei hen?

For dette Jødiske folket, som kom ut for å møte Jesus, var et prøvet folk. Det var et okkupert folk. Det var et desperat folk, som etter tiår med Romersk okkupasjon, var på randen av å gi opp. Det var et folk undertrykt av både romere og av sine egne religiøse ledere. Det var et folk som skulle feire sin frigjøring fra Egypt, mens de var okkupert av Romerne. Det er dette folket som sprang ut av Jerusalem for å møte Jesus.

Det får meg til å tenke på den situasjonen vi befinner oss i dag? Hele verden er i dag blitt, bare på noen få uker, et prøvet folk. Et okkupert folk. Et isolert folk. Vi har mistet mye av friheten vår. Mange har ikke lenger muligheten til å forsørge seg selv og familien. Skolene er stengt. Vi kan ikke møtes her i kirken en gang. Vi er absolutt også et prøvet folk, slik Jødene også var, og er.

Av en eller annen grunn så har jeg alltid hatt et bilde at palmesøndag var en gedigen fest, à la 17. mai. Med masse jubel og ståhei. Hosianna! Hurra! -Liksom. “Hosianna”, et ord som vi bruker hver gang vi har ordinær gudstjeneste under nattverden.  Et ord jeg opplevde som positivt. Et lovprisnings ord.

Ordet Hosianna, er et hebraisk ord, så jeg slo det opp i den hebraiske ordboken min. Jeg ble faktisk litt overrasket over betydningen av ordet. På hebraisk betyr det: “Hjelp! Frels!” Ikke et Hurra, akkurat!

Dagens tekst blir litt annerledes når man bytter ut Hosianna med betydningen av ordet!

«Hjelp! Frels!»

Velsignet er han som kommer i Herrens navn, Israels konge!

Jeg får et bilde av et folk som veiver med palmegreiner og roper: Se meg! Se vår nød! Se oss! Help! Frels! Hosianna! Velsignet er han som kommer i Herrens navn, Israels konge!

Denne Palmesøndagen opplever jeg ikke den store festen, men et rop om hjelp fra et prøvet folk. Et rop om en frelser som skal befri dem fra deres prøvelser akkurat som kanskje mange av oss ber om at våre prøvelser skal gå over snart.

Med dette er absolutt ikke et slagent folk. Det er ikke et folk som har gitt opp håpet. Tvert i mot. Det er et folk som i møte med noe større enn seg selv henvender seg til et løfte som var gitt dem for lenge siden. Om at Israels konge skal komme ridende på en eselfole og befri dem.

Dette er absolutt ikke et folk som har gitt opp og det som gjør meg litt optimistisk denne palmesøndagen, er hvem de velger å henvende seg til i denne vanskelige tiden. Hvem de velger å rope sin nød ut til. Hvem de stoler på.

Dette minner meg om den første gangen Jesus var i Jerusalem, som 12- åring. Han og familien hadde feiret påske i Jerusalem, som tradisjonen var. Den gangen kom han vekk fra foreldrene sine, og forsvant i 3 dager! Tenk dere den desperasjonen, frykten, redselen foreldrene hans kjente på, mens de måtte lete etter gutten sin, i landets største by, i 3 dager! I 3 dager!

Forresten, dette er ikke siste gang Jesus forsvinner i Jerusalem i 3 dager, for så å dukke opp igjen.

Når de endelig finner han igjen, finner de han i tempelet. Og som det står i Lukas 2, 48-49:

Da foreldrene så ham, ble de slått av undring, og hans mor sa: «Barnet mitt, hvorfor har du gjort dette mot oss? Din far og jeg har lett etter deg og vært så redde.» Men han svarte: «Hvorfor lette dere etter meg? Visste dere ikke at jeg må være i min Fars hus?»

Det virker som om Jesus er overasket over at sine verdslige foreldre ikke hadde forstått hvor han måtte være. At de ikke forsto hvor de måtte gå, for å finne Han. Hvorfor de i det hele tatt lette etter Han? Han var jo i Tempelet. For han MÅ være i sin Fars hus.

Når vi i vår redsel, frykt, sorg søker trøst og trygghet i Jesus, men opplever at Han har skjult seg for oss, så forteller denne teksten oss hvor vi vil finne Han. I sin Fars hus!

I Jesus sin tid, så betydde det i tempelet. Etter Jesus døde på korset, ble forhenget i tempelet revet i to som et tegn på at tilgangen til Gud nå var åpen. Et forheng på 2.5 cm tykt og 15 meter høyt, revnet fra øverst til nederst. Nå var «min Fars hus», åpent for alle.

  • Tilgangen til Jesus? Den har vi i Hans ord, som vi finner i Bibelen.
  • Tilgangen til Jesus har vi i Gudstjenesten. For selv om vi ikke alle kan være fysisk tilstede i Bogafjell kirke i dag, så er det ikke sånn at vi har Gudstjeneste her, mens dere sitter og ser på gudstjenesten der dere sitter. Gudstjeneste er ikke et sted. Det er en aktivitet. Gudstjenesten er både det som foregår her i kirken og hjemme hos deg, her og nå. Du er en del av Gudstjenesten.
  • Tilgangen til Gud har vi og i Kirken. Ikke kirken av mur og stein, men i samlingen av alle våre kropper i det kristne felleskapet. I felles bønn og lovprising. Kristi kropp, her på jord.

For som det står i Matteus 18,20: «For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.»

Folket som strømmer fra Jerusalem med vaiende palmegreiner, i bønn om frigjørelse, roper sitt Hosianna, sitt rop om Hjelp og Frelse! I håp om fullbyrdelse av et gammelt løfte skrevet i Det Gamle Testamentet. I forventning fordi de hadde hørt et rykte om at denne mannen hadde vekket Lazarus opp fra de døde. Var dette Messias? Var dette innfrielsen av det løftet som var blitt gitt for lenge siden?

Jesus fant et esel og satte seg opp på det, slik det står skrevet:

     Vær ikke redd, datter Sion!

           Se, din konge kommer,

           ridende på en eselfole.

For mens folket løp ut av Jerusalem. Vekk fra sine prøvelser. Vekk fra okkupasjonen. Vekk fra undertrykkelsen. Vekk fra redsel, frykt og fangenskap.

Vekk fra sin lidelse, for å søke hjelp og frelse hos Jesus:

Så var Jesus på vei inn i lidelsen. Inn i lidelsen for å hjelpe oss. For for å frelse oss.

For «Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli herliggjort. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.»

I løpet av den neste uken etter palmesøndag, svarer Jesus på alle bønneropene våre og frigjør alle som tror på han. Ikke nødvendigvis fra Romerne. Ikke fra maktutøvelsen til Fariseerne, eller fra Koronavirus. Men Han befrir oss fra et dødelig liv. Han gir oss friheten til å velge frelse og evig liv.

Når jeg lukker øynene og ser for meg folket i Jerusalem som løper ut ropende Hosianna, vekk fra sin lidelse, og Jesus på eselet, inn i sin lidelse for våre synders skyld. Ser jeg for meg folket som legger kappene sine og palmegreiner på veien fordi de vil hedre Jesus, Israels konge, men kanskje også for å hindre at alt støvet fra veien, blåses opp i luften. Litt som i et sluttbilde i en film hvor helten kommer ridende inn til byen. I dette virvaret av bønnerop og støv, blir jeg påminnet om noe.

At støv ikke er slutten. Støv er det Gud bruker for å skape liv. Støv er med Guds utånding, liv. At det ikke er veistøv som blåses opp, når Jesus er på veien inn i Jerusalem, men liv. Evig liv.

«Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.»

Nytt liv. I Kristus

For Jesus døde ikke på korset for å befri oss fra livet. Han døde på korset for å befri oss fra døden og gi oss muligheten til evig liv og frelse ved troen på Han.

Men det er mer:

Han døde også for å gjenopprette relasjonen mellom oss og Gud, slik at vi kan ha en relasjon med Han i dag. For Gud er ikke lenger bare i tempelet. Gud er her, nær deg. Nå! Hele tiden. Vi har en levende Gud som ønsker å ha en unik relasjon med deg. Ikke bare ønsker Han å ha en relasjon med deg, Han er i deg! Gud har gjennom Den hellige ånd, dåpen og frelsen tatt bolig i deg! Den levende Gud! Han vil ikke bare ha en relasjon med deg på søndager, men hver eneste dag. Hvert sekund. Han lengter etter å være med deg. Han ønsker dele livet sitt med deg og være din hyrde.

For meg er selve meningen med livet blitt så tydelig. Meningen er å ha en levende relasjon med Gud og vi mennesker med hverandre. For hvis Den hellige ånd har tatt bolig i oss, så er vi også alle i Ham, i samme familie. Guds Familie. Livet handler om en vandring sammen med Han og alle oss som tror på Ham.

For som Jesus sa til Josef og Maria: «Visste dere ikke at jeg må være i min Fars hus»? Du er, gjennom nåden Jesus gir oss i løpet av Påsken, min Fars hus, hvor Jesus må være.

Så i disse prøvende tidene vi befinner oss i. La oss i starten av denne påsken henvende oss til Gud. La oss tre inn i Hans rom og tilbringe tid sammen med Han.

I stedet for å prøve å finne svar på vår frykt, redsel og nød i nyheter og sosiale medier, la oss dra rett til tempelet hvor Jesus sitter sammen med sin Far. La oss rette blikket mot Kristus. La oss bruke denne påsken i «Mitt Fars Hus», i Bibelen, i Bønn, i Gudstjeneste og i det kristne felleskap for å finne trøst, håp og kjærlighet.

Det syns jeg er verdt å feire. Verdt å hente frem palmegrener og juble i bønn og takke for at vi kan få gå ut av vår lidelse og prøvelse, mens Han går inn i den, og befrir oss. Feire høylytt mens vi står i støv-skyen etter Jesus Kristus. Se Han gå inn i hans Fars hus og gjøre støvet om til liv, evig liv.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s