For noen spesielle og uvanlige tider vi lever i. Aldri i verdenshistorien har vi opplevd lignende. Hva kommer fremtidens historikere til å fortelle om det som skjer i disse dager?

Jeg håper de skriver om den fantastiske solidariteten. Om et felleskap som sier at menneskeheten går foran økonomien. At vi blir et fremtidig forbilde som sier: Husk 2020 generasjonen! Husk hva de ofret for vår fremtid og for alle fellesgoder. De tok ansvar for menneskeheten. De tålte konsekvensene. De stod sammen for å beskytte de sårbare og utsatte. Koste hva det koste ville. Jeg drømmer om at fremtiden vil snakke om oss slik vi kanskje snakker om de som forsvarte og bygde opp landet, etter forrige unntakstider.

Når jeg leser i sosiale medier, så opplever jeg nettopp mye av de positive holdningene som er beskrevet ovenfor. Et folk som holder sammen. En regjering som tar ansvar. Et samfunn som tar kostnaden av at noen lider, også økonomisk. Jeg kjenner mange som mistet hele livsgrunnlaget sitt på en dag eller to i forrige uke. Selv har halve inntektsgrunnlaget mitt forsvunnet og dessverre faller jeg utenfor alle regler. For man har lov å studere 100% og jobbe. Men man kan ikke studere 100% og være permittert/arbeidsledig samtidig. Det er absolutt ikke synd på meg. Vi klarer oss selv om det blir enda tøffere enn før.

I dag kom jeg over noen lengre kommentarer i sosiale medier som ikke uttrykte denne solidariteten. Kommentarer på at de økonomiske konsekvensene ikke er verd de liv som vi prøver å redde. Som stilte spørsmål om hvorfor man skal beskytte eldre når de ikke er arbeidsføre og har uansett lite tid igjen på denne jorden. «Noe vil de dø av», ble skrevet.

Kanskje dette var ureflekterte tanker eller ett symptom på for mye innetid med sosiale medier som eneste underholdning. Samtidig så ble jeg litt sjokkert over hvilket menneskesyn og menneskeverd som ble uttrykt. Land som England utrykker det samme. Isoler de som er sårbare i 3-4 måneder og la epidemien løpe løpsk. En Darwinistisk tilnærming hvor det handler om «survival of the fittest» i økonomiens navn som Stavanger Aftenblad skriver. Et eksperiment jeg tror man i historiebøkene vil gremmes over.

Mitt spørsmål til dem som syns dagens tiltak i Norge er for voldsomme og ikke verdt de økonomiske kostnadene er; når blir det verd det? Når 60 liv er tapt? 600? 6000? 60 000?

For meg er en 95- åring like mye verd som en 16-  åring. Uansett kan koronaviruset være begges verste fiende. En dødsdom. For meg er livet til en 16- åring med kreft mer verd en aksjekursen på et fond.

Jeg ønsker å takke og applaudere alle dere som setter menneskeheten, de sårbare og utsatte, før all velstand og midertidlig økonomisk gevinst. Hvis det er ett land som kan takle dette, så er det Norge.

Matt 25, 35-40

«For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.’ Da skal de rettferdige svare: ‘Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg? Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?’ Og kongen skal svare dem: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.»

Ta vare på hverandre. Ring en venn. Be en bønn.

AF