Å følge en venn

adult beverage black coffee breakfast
Photo by Burst on Pexels.com

En av de største gledene i livet, som jeg har fått kjent på det siste året, er gleden av å sitte med en kopp kaffe og ha én til én samtaler, om alt mellom himmel og jord. Å få lov å høre og dele erfaringer fra livets tøffere sider. Å dele usminket om tvil og tro. Å legge vekk fasade og forsvar mot det å snakke sant om livet. Å heie på fremgang og trøste når det snubles.

Å tre inn i slike samtaler oppleves som å tre inn i et fredfullt rom. Et rom hvor gjensidig tillit og hvor man vil hverandre alt vel, er den store ruvende overskriften. Selv om det mange ganger snakkes om vanskelige ting. Såre følelser. Dårlige opplevelser. Brutte relasjoner. Sånn oppleves det for min del; veldig fredfullt. Som om Guds fred er blitt tredd over stedet som i et glassbur i en travel kaffebar.

Det er lenge siden jeg har erkjent at jeg ikke kan få til noe som helst i disse samtalene, bortsett fra å lytte og dele min erfaringer. Dette er ikke sjelesorg eller terapi. Det er samtale. Ikke mer eller mindre. Mitt mannlige ego som kviskrer meg i øret: Hvordan kan du løse dette problemet for dem? Eller; de må jo bare gjøre ditt eller datt. Dette egoet som liksom skal fikse alt. Det som ikke bare klarer å lytte, men absolutt skal fikse. Dette egoet som sitter på skulderen min, har jeg jaget langt vekk med erkjennelsen av at jeg ikke kan, eller skal fikse andre sine liv. Det ikke er min jobb. For jeg har ingen svar. Jeg har ingen løsning. Jeg kan bare følge hvor Han fører meg.

Men det jeg over tid har fått erfare er å være vitne på hvordan Gud griper inn i livene deres og sakte, men sikkert, endrer dem. Hvordan sår blir leget. Relasjoner reetablert. Tilgivelser blir gitt. Ensomhet som fører til vennskap. Hvordan hverdag og liv blir lysere.

Av og til har jeg til og med fått påminnet mennesker på hvor store endringer de har gått gjennom. Hvor langt de er kommet og samtidig pekt på hvordan Gud har involvert seg i livet deres. Som et vitne som sier: Du opplever kanskje ikke at du er i mål, men se hvor langt du har kommet på så kort tid. Gud har det ikke travelt. Han venter tålmodig mens du tar ett skritt om gangen.

Det underlige i en travel hverdag er at disse samtalene gir mer energi enn de tar. De skaper mer ro og fred. De gir mening med livet og koster bare én kopp kaffe eller to. Det er som om det å investere litt tid og tillit i ett menneske, gir livet en ekstra betydningsfull dimensjon. Som om det er noe vi er skapt for å gjøre.

Det merkeligste av alt er at det ikke er noe jeg personlig oppsøker. Jeg er ingen evangelist som liker å kontakte folk og spørre om de kjenner Gud eller om de har sår som trengs pleie, over en kopp kaffe? De bare kommer. De dukker bare opp «av seg selv».

Jeg tror det er et uendelig behov for slike samtaler i ett postmoderne samfunn, hvor alt er relativt og livet tilsynelatende ikke har mening. Jeg vil nesten påstå at vi alle trenger relasjoner hvor vi fritt kan samtale. Noen å snakke ærlig om livet med. Uten innpakning. Om livet.

Kanskje du nå sitter og tenker at det trenger iallefall ikke du! Da tenker jeg at det kan jo være at det er noen som trenger deg?

For;  hvor mange mennesker følger du opp?

Sitter du og tenker på at det ikke er rett tidspunkt i livet? Du føler deg ikke utrustet. Det vil koste deg for mye. Du trenger ikke å ha noe dårlig samvittighet for det. Jeg tror det finnes tid til å få, og tid for å gi. Men en ting vil jeg si deg. Det meste handler ikke om ferdigheter, men om å være medmenneske og lytte.

Sitter du med ett brennende hjerte og tenker at Ja! -dette er noe jeg savner og har lyst til å gjøre. Da kan jeg trygt anbefale at det å ha slike fine samtaler, er noe av det mest givende i mitt liv.

Hvordan starte? Jeg folder som regel hendene og ber: «Elskede Far! Takk for at jeg får være vitne om all den kjærligheten du øser over oss. Få se sår du leger. Se relasjoner du helbreder. Hvis det er Din vilje, så er jeg alltid tilgjengelig for Deg. Bruk meg gjerne som ett av Dine verktøy. Jeg følger gjerne en bror eller søster ett stykke på veien for å vitne om og be om Dine underfulle under. På en vei full av din nåde, helbredelse og i Dine fotspor. Amen»

Salmene 19:15
«La min munns ord og mitt hjertes tanke være til velbehag for ditt åsyn. Herre, du er klippen og min gjenløser!»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s