Evangelier etter Lukas 5:27-32

Deretter gikk Jesus ut. Da fikk han se en toller som het Levi. Han satt på tollboden. Jesus sa til ham: «Følg meg!» Og han reiste seg, forlot alt og fulgte ham.

Levi holdt et stort selskap for ham hjemme hos seg, og en hel del tollere og andre var sammen med dem til bords. Fariseerne og de skriftlærde blant dem murret og sa til disiplene: «Hvorfor spiser og drikker dere sammen med tollere og syndere?» Men Jesus svarte dem: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse.»

Dagens tekst er en tekst man finner også i Markus- og Matteusevangeliet. Her i teksten kalles tolleren Levi, som er et hebraisk navn, men i de andre evangeliene heter han Matteus, som også er hebraiske/semittiske, men brukt av den greskspråkelige ur-kirken. Så dette er fortellingen om hvordan Matteus, som har skrevet et av evangeliene om Jesus, ble kalt av Jesus til å bli hans disippel.

Det å være toller var noe av det verste en jøde kunne gjøre mot sitt eget folk, fordi man da samlet inn skatt og avgifter på vegne av romerne, de som okkuperte dem. Ikke bare det – tollerne var beryktet for å ta mer toll enn de skulle, og stappe det i egen lomme. Så de jobbet ikke bare for fienden, de var i tillegg korrupte og tenkte på egen vinning. De var svært hatet av folket.

Det er en slik person Jesus kaller når han sier «Følg meg» til Levi. En som skal bli en av Jesu viktigste disipler når fortellingen om ham skulle fortelles.

Ingen vet hva som hadde fått Levi, eller Matteus, til å bli toller. Hva det var som fikk ham til å svikte sitt folk. Kanskje var det fordi han var fattig og sultet, og at dette var en løsning for ham og familien for å overleve. Eller kanskje var han grisk og grådig, hadde et enormt pengebegjær, brydde seg ikke om sitt eget folk og så på dette som en stor mulighet til å bli lett rik. Dette vet vi ikke. Han kan være en person som ble direkte eller indirekte tvunget inn i denne rollen, eller en som bare ville fordi han bare brydde seg om seg selv.

Det jeg synes er fantastisk med Jesus og hans tilbud til Levi om å følge ham, er at det virker som han ikke bryr seg om årsaken til at Levi er der han er. Han bryr seg ikke om fortiden, men tilbyr en fremtid. En usikker fremtid, men en fremtid som bryter helt med det livet Levi levde. Jesus inviterte ham inn i et usikkert liv, som absolutt ikke ga status, i alle fall ikke umiddelbart, og heller ikke noe man ble rik av. Fremtiden han ble invitert til, var usikker, men det som var sikkert, er at det er et totalt brudd med fortiden. Den kunne Levi legge fra seg i tollboden han satt i, da han begynte å følge Jesus.

Dette er den samme invitasjonen Jesus inviterer oss alle til. Et liv hvor vi kan legge fra oss feil og valg gjort i fortiden, til et nytt liv sammen med Jesus, fra nå og i fremtiden.

Derfor er det så frustrerende for en prest å høre om mennesker som ikke kan ta imot Jesu invitasjon, fordi de ikke føler seg verdige til å følge ham. Og det er hele poenget! Ingen av oss er verdige til å følge ham. Ingen. Men han fortsetter å invitere oss til det. Det er ikke opp til oss å vurdere vår egen verdighet, det er opp til ham å vurdere det, og hans vurdering er: Følg meg! Du er invitert.

Det kan absolutt hende at du må gjøre opp for deg på et menneskelig plan, hvis du har levd et liv som har skadet eller fratatt andre verdier, såret følelser, skapt redsel eller andre ting. Det er handling mellom mennesker. Sakkeus, som også var en toller, han som klatret opp i et tre for å se Jesus, ga fra seg halve formuen sin etter møtet med Jesus. Så det å følge Jesus kan få sine konsekvenser. Man kan ikke løpe fra fortiden sin, men det skjer ikke med tvang.

Det Jesus inviterer til, er en ny fremtid. Et tydelig brudd med fortiden. En omvendelse hvor blikket blir flyttet fra seg selv og egen vinning til Jesus og til vår neste i kjærlighet. Et før og etter. Man tar ansvar for det som var før, hvis det er mulig, men man lever nå for noe annet: Jesus.

Mange tenker at slike omvendelser som Levi inviteres til, er enkeltbegivenheter i livet. Og det kan de være, absolutt. Men det er også en invitasjon vi får hver dag. Hver morgen på sengekanten sier Jesus til oss alle: Følg meg.

Man omvender seg ikke bare én gang i livet, man vender seg til Gud hver dag.

Hvordan det ser ut å følge Jesus i ditt liv, det vet jeg ikke. Kanskje det handler om en kort takkebønn om morgenen. En erkjennelse og takk for at man får leve i Guds nåde og kjærlighet.

Kanskje det handler om å fortelle Jesus hvor glad og takknemlig du er for at du får følge ham. Kanskje det handler om å lese et kort stykke i Bibelen under frokost. Kanskje det handler om å legge dagen du skal leve, i Guds hender.

Martin Luther var opptatt av dette og inkluderte en morgenrutine i sin lille katekisme. Jeg synes den kanskje er litt mye, men jeg har min egen variant av dette, både for morgen og kveld.

Det Luther anbefaler at man skal gjøre:

Man skal gjøre korsets tegn over seg og si: «I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Amen.»

Deretter, gjerne på kne eller stående, ber man den apostoliske trosbekjennelsen og Fadervår.

Katekismen foreslår også en egen bønn hvor man takker Gud for å ha blitt bevart gjennom natten, og ber om å bli bevart fra synd og ondt gjennom dagen, og overgir seg selv – kropp, sjel og alt man eier – i Guds hender.

Til slutt oppfordres man til å gå med godt mot til sitt daglige arbeid, gjerne mens man synger en salme eller lignende.

Jeg tror ikke det handler så mye om hva man gjør, men hvilken innstilling man har. Hvem som er i fokus. For alt godt er fra Gud, og alt det tunge kan man legge fra seg hos Gud.

Så er det et annet fokus i teksten enn Levis omvendelse, og det er hvordan folk som lever «rette» liv, dømmer.

Det står: Levi holdt et stort selskap for ham, Jesus, hjemme hos seg, og en hel del tollere og andre var sammen med dem til bords.

Fariseerne og de skriftlærde blant dem murret og sa til disiplene: «Hvorfor spiser og drikker dere sammen med tollere og syndere?» Men Jesus svarte dem: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse.»

Her er det mye gull for en prest, for husk at fariseerne og de skriftlærde også var en del av selskapet som Levi hadde stelt i stand. De er også en del av de syke, av synderne, selv om de tror de er friske. De har absolutt ikke omvendt seg, men de er invitert til det. De er invitert til festen. De kommer, men bruker heller tiden på å dømme de andre som er på festen, enn å innse at de alle er i samme båt. At vi alle er i samme båt. Spørsmålet er ikke om vi synder mye eller lite, men om vi er syndere eller ikke. Det er vi alle. Derfor må vi alle omvende oss.

Det å synde er en aktivitet. Å være en synder er en identitet. Ved å følge Jesus, ved å tro på ham, blir vi rettferdiggjorte. Det er også en identitet: rettferdiggjort. Men vi vil fremdeles være syndere til oppstandelsens morgen, hvor den delen av vår menneskelige natur vil ha dødd bort.

Som Luther sier: Vi er både hellige og syndere i etterfølgelsen av Jesus.

Levi vender seg vekk fra sitt gamle liv, som han nok innser ikke er et fruktbart liv, omvender seg til Jesus og følger ham. Fariseerne og de skriftlærde ser på seg selv som rettferdiggjorte, mennesker som lever rette liv, og ser derfor ikke behovet for omvendelse. De tar feil. For selv om de gjør mye for å ikke synde, har masse regler og bud som skal hindre dem i å synde, har de glemt sin identitet som syndere.

Dette minner meg om første gang jeg skulle holde gudstjeneste i Kampen kirke i Stavanger. Dette er kirken som ligger i samme område som Misjonshøyskolen, VID som det heter i dag, hvor jeg ble utdannet som prest.

Mange av dem som kom fast til gudstjeneste, var mine professorer – både i Ny testamente, systematisk teologi, kirkehistorie, gresk, hebraisk og mer. Disse var mine faste kirkegjengere, i menigheten jeg hadde blitt bedt om å lede.

Jeg husker jeg var nervøs for å holde preken foran alle disse professorene. Det føltes som jeg skulle opp til eksamen fem ganger.

Dagen etter gudstjenesten spurte min professor i hebraisk og Det gamle testamente hvordan det hadde gått. Jeg sa at jeg trodde det gikk veldig bra, men at jeg hadde vært nervøs fordi alle disse kunnskapsrike folkene satt i kirkebenkene.

Da sa Knut, som professoren het: «Du tenker helt feil. Det er ikke en gjeng med professorer som sitter der. Det er en gjeng med syndere, hele gjengen, som trenger å høre evangeliet. Det er det eneste du trenger å forholde deg til.»

Det er det mest befriende jeg noen gang har blitt fortalt.

Vi er alle det. En gjeng med syndere, hele gjengen, som trenger å høre evangeliet om Jesus. Igjen og igjen. Jesus som sier og inviterer oss, igjen og igjen, til å følge ham! Ved hans navn er det frelse. I hans navn blir fortid fortid, og nåtid, evig fremtid, sammen med Gud og med hverandre som troende.

Ære være Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. Han som var, er og blir en sann Gud fra evighet til evighet