Mellom håp og fortvilelse

Photo by fotografierende on Pexels.com

I dag slo det meg at vi i år kanskje går inn i den mest spesielle adventstiden i manns minne. En tid da jeg tror mange av oss føler oss fanget mellom barken og veden. I ingenmannsland. Som å sitte på et venterom hvor mennesker bare strømmer inn, men ingen kønummer blir ropt opp.

Selv føler jeg at jeg sitter et sted mellom håp og fortvilelse. Håp om at vi snart blir ferdig med denne unormalen og fortvilelse over å være lenket til mitt eget hjem. Joda, lenken har en viss lengde med frihet, men det er selve vekten av den, og påminnelsen om at man ikke har sin fulle frihet lenger, som fortviler. For når skal denne virusokkupasjonen og isolasjonsundertrykkelsen, ta slutt?

Dagene går mellom å kjenne på dette håpet om en frigjort fremtid uten covider og munnbind, og mellom virus-diktaturets fortvilelse.

I nyhetene har det begynt å strømme ut gode nyheter om én eller flere vaksiner. At en slags “frelse” er på vei som skal frigjøre oss fra virusets isolerende makt. At den kommer, er det lite tvil om. Når den kommer, er mer usikkert. Og vil den redde oss alle, eller bare virke for noen få? Hva vil kostnaden bli i kapital, bivirkninger og makt? Kan vi stole på den? Ryktene og konspirasjonsteoriene starter å bli mange. Det er masse håp som blir utvannet av tvilen. Sånn kan det fort bli når håpet og fortvilelsen er stor. Håpet på en redning og tvilen som sitter i magen, på om vi noen gang kommer tilbake til normalen igjen.

Dette minner meg om folkene på Jesus sin tid og hvordan de kanskje følte det etter tiår med romersk okkupasjon og religiøs undertrykkelse av sine egne. De levde kanskje også i håpet om en lovnad om en frigjører? Han som en dag skulle komme og gjenopprette verden til det den var skapt for å være. Kommer Han snart, denne krigerkongen som skal gjøre alt normalt igjen? Hvis jeg skulle levd meg inn i deres situasjon, kan jeg raskt se for meg at det også var liv som ble levd mellom håpet og fortvilelsen. Selv om deres situasjon var verre enn de fleste av oss har det i dag, så klarer jeg bedre i disse tider å leve meg inn i denne forventningen om frihet som de drømte om, og fortvilelsen over at det tar tid.

Nå starter vår årlige ventetid på ett barn i en krybbe, på julemat og gaver. Men denne ventetiden er mer enn det. Det er også en påminnelse om ventetiden Jødene hadde i Jesus sin tid på en frelser som skal forløse de fra verdens sykdommer, undertrykkelse og død. At frelsen kom i skikkelse av et barn og ikke en krigerkonge forvirret så mye at mange av dem avfeide Frelseren. De tok ikke i mot.

Men vi fikk mer enn et barn i en krybbe. Vi fikk også gjenopprettet vår relasjon med Gud gjennom den gaven Jesus ga oss alle som tror på Han, på korset. Han frelste oss ikke bare fra sykdom, undertrykkelse og død, men ga oss evig liv, sammen med vår Skaper.

I disse utfordrende tider er det nok mange som undrer i det stille på hvor Gud og Jesus er nå, mens sykdommen herjer i verden? Min drøm for denne adventstiden er ikke bare en snarlig frigjørelse fra denne virale pandemien, men at vi i felleskap også tenner lys i påminnelse om barnet i krybben, som senere ga oss det evige livets gave, på korset. At det er flere som skal få oppleve at de har en levende Gud, som ønsker å være sammen med de i dag. Her og nå, midt i denne vanskelige tiden. For jeg finner en stor trøst i at, selv om vi føler oss fanget i dag, allerede er helt fri igjennom Han som ble født i disse desemberdagene for 2000 år siden.

Denne adventen blir for meg kanskje den mest kontrastfylte advent, hittil i mitt liv. En glede og et håp over det som skal komme, samtidig som man føler seg fanget. En frustrasjon over å ikke vite hvordan hverken hverdag eller julen blir, samtidig som at jeg er trygg på at minnet om Jesusbarnet vil bli feiret også i år, med hele mitt hjerte. Og gjennom Han sitt liv, og troen på Han, gjør Han oss rettferdige til å kunne stå overfor Gud og bli satt fri fra både sykdom og død.

I denne adventstiden, fra den første søndagen, skal jeg påminne meg selv om noe. Når jeg ser en julestjerne henge i ett vidu, at dette er den samme stjernen som gjeterne så på stjernehimmelen for 2000 år. Da skal jeg minne meg på og be:

“Takk for at du er Håpets Gud som jeg får lene meg mot og stole på. At Du har kontroll også i år og jeg gleder meg over den dagen vi er frigjort fra corona, men også kanskje enda mer, da jeg vil få lov til å stå overfor Guds ansikt, som frigjort av et lite barn i en krybbe født i Betlehem for over 2000 år siden.”

“Må håpets Gud fylle dere med all glede og fred i troen, så dere kan bli rike på håp ved Den hellige ånds kraft.” Rom 15,13

Med ønsker om en velsignet advent!

AF

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s