Det har nå gått noen måneder siden boklanseringen av Å løpe ned fjellet, sammen med Gud. Det var en god opplevelse å stå på toppen av Dalsnuten og lansere den med venner og kjente. For noen overveldende måneder det har vært.
Da boken ble lansert hadde jeg ingen forventninger til hva som ville kunne skje. Jeg tror jeg var mer opptatt av å få den ut i verden enn å kjenne på noe spenning eller forventning. Kanskje i frykt for at den ikke skulle bli godt tatt imot. At den skulle bli slaktet. Jeg syns aldri at det har vært viktig å fortelle at jeg har skrevet bok, men det jeg har drømt om, er at boken skal bli viktig for noen. Kanskje mange? Jeg skrev boken rett og slett fordi jeg hadde en drøm om at min fortelling kunne berøre, styrke troen og bli viktig for andre. Ikke for min egen del.
Helt siden dag én har det strømmet på med masse positive tilbakemeldinger om hvor viktig boken er. I starten var dette fra min nære krets, så beklager at jeg ikke tok tilbakemeldingene helt til meg. Dere er så gode at dere ville ha fremsnakket boken uansett. Meningene deres betyr mye, men så var det disse tvilstankene igjen. Dere vet, den litt vonde usikkerheten man får etter at man har prestert noe. Er det godt nok, liksom?
Det var når Aftenbladet og Aftenposten ønsket å fortelle om boken og min fortelling. Når biblioteker rundt i landet bestilte den. Da meldinger fra fremmede begynte å tikke inn, at jeg tenkte: Wow! Boken betyr faktisk mye for noen. Kanskje til og med mange? Hver uke kommer det inn meldinger og e-poster om hva boken gjør med dem.
Det er utrolig interessant å høre hva folk får ut av boken. Alle leser boken utifra sin egen virkelighet, kontekst hvis du vil, og tolker den med sine egne briller. Ofte tenker jeg; ehh, har jeg skrevet det? Det har jeg, bare ikke fra deres synspunkt og erfaring.
Akkurat som når jeg taler eller preker, så vet jeg at det ikke er mine ord som skaper og styrker tro. Som heler sår. Som gjenoppretter relasjoner. Jeg takker og heier på Gud for hver melding jeg får om berørt liv, og takker ydmykt om at jeg får lov å være et av Hans verktøy her på jord. Hele boken starter med min overbevisning om at det å dele troshistorier er en nøkkel til å så tro, helbrede sår og hjelpe til å rette blikket mot vår Herre. At det å dele min og Han sin historie skulle berøre så mange er overvendende. Å få meldinger som: Jeg er akkurat ferdig med boken din. Jeg trenger 6 til for å sende til venner og kjente for jeg tror den vil endre liv, er nesten for mye av det gode.
De beste meldingene å lese og de som varmer mest i hjertet, er de meldingene som kommer fra sårede mennesker. Meldinger som er vonde å lese fordi livet ikke har vært godt, men hvor boken er en trøst. Et plaster. En start på et håp om at det finnes noe godt der ute i verden som det er verdt å søke etter. Kjempe for. Mennesker som er på vei vekk fra troen og som får en vekker og søker felleskap for å finne hjelpen de trenger. Mennesker som har kommet seg ut av smerten og livets vanskeligheter og blir påminnet om hva som brakte dem ut. Om Han.
Dette er meldinger som betyr mest. Jeg har sagt tusen ganger at jeg bryr meg ikke om boken selger 1 eksemplar eller 1 million, men det at Gud bruker den til å endre ett liv er nok.
Nå lever boken sitt egent liv. Det er som den løper videre fra fjellet, fri fra min kontroll og vilje. Det er som om den sender ett postkort i ny og né om hvor den har vært på besøk. Et postkort i form av en melding fra den Han har berørt på veien. Som en liten takk for at jeg valgte å dele min historie, slik at andre kan få se hvor enormt kjærlig og god Gud vi har.
Her er litt av ett av disse flotte postkortene;
“Wow, Alain! Hvilken bok, hvilken historie, hvilken stor Gud vi har! Tårene satt løst da jeg leste, og åpenbaringer, himmelske tiltaler og utfordringer til handling – er bare noe av det jeg erfarte under lesing! Dette var så mye mer enn en bok for meg, det var litt som å speile meg i deler av din historie og få bekreftet at min historie er verdt å fortelle. “
Alain Fassotte 