Kan kirken bli mer relevant?

Et spørsmål jeg har gått og smågnagd litt på, helt siden min vei har pekt inn i Den norske kirke, er hvordan kirken kan bli mer relevant for folk flest?

Spørsmålet har garantert flere enn ett svar, men jeg tror det må noen radikale valg til. Ikke radikalt i forhold til hva kirken står for. Ikke radikalt i forhold til teologi. Ikke radikalt som trossamfunn. Men radikalt i forhold til samfunnet vi lever i.

Kirken har en mulighet som er radikal i forhold til tiden vi lever i, men som burde være en helt naturlig rolle for en menighet. En menighet som har sitt nærmiljø som tjenesteområde. En mulighet som kanskje er blitt litt forglemt eller nedprioritert i tidsjagets tidsalder? Kanskje disse mulighetene er satt bort på grunn av redsel for å trå inn i det private og individuelle samfunnet eller tråkke på noen hårsåre religiøse- eller sekulære tær?

Over en periode nå, har noen av svarene på dette spørsmålet åpenbart seg, litt eller litt. Det finnes mange meninger om, og i, Den norske kirke. Men den har én enorm styrke som jeg tror alle medlemmene ønsker å bevare og som vi kan være enige om er bra. Noe som ingen andre trossamfunn i dette landet har. Et konkurransefortrinn ingen andre har.

Den norske kirke har den styrken at den er tilstede i alle bygder, byer, bydeler, tuer og grender. Det finnes en kirke på de største og minste steder. Langt opp i nord og ytterst i sør. Den er til stede overalt! – I alle fall fysisk. Om den er synlig og aktuell? Om den betyr noe for folk? Om den gjør en forskjell? Det er andre spørsmål, men den er som regel tilstede i form av et bedehus, et kapell eller en kirke.

Jeg tror at kirken må starte å bli radikalt tilstede i sitt nærmiljø, hvis kirkefrafallet skal snus. Jeg tror at kirken må være radikalt engasjert i sitt nabolag om trenden skal snus. Jeg tror at kirken må være radikalt tilstede i samfunnsdebatten lokalt, nasjonalt og internasjonalt, spesielt i beskyttelsen av de svakeste i samfunnet.

IMG_2164

I går deltok jeg på en lysmarkering foran Stavanger Domkirke for å markere min støtte til lengeværende ureturnerbare asylsøkere og kampen Arne Viste står i. En kampsak jeg har støttet over en lenger tid. Til min store glede, har Stavanger Biskop, Anne Lise Ådnøy, også engasjert seg i saken og holdt en appell i kraft av sin tjeneste som biskop. En appell som inkluderte ordene fra Salme 146: «Gud hjelper de undertrykte til deres rett. Halleluja!» Hun plasserer kirken rett inn i kjernen der den hører hjemme. I kampen for de svake og stemmeløse, foran Domkirken med andre lokale ildsjeler. Halleluja!

Vi (kirken) må tørre å komme enda nærmere. Vi må tørre komme helt inn i nabolaget. I bydelen. Ikke bare for de trengende, men også radikalt tilstede som limet i hele bydelen eller bygden. Synlig tilstede og å representere samhold, tilgivelse, nestekjærlighet, familie, sannhet, raushet og alt det som kirken står for. Sider som samfunnet kanskje ser på som radikalt, men som for kirken skal være det mest naturlige i verden.

Nabolaget må få oppleve at i en verden hvor alt raser raskt forbi, er det noen som står fjellstøtt i sin radikale tilstedeværelse i nabolaget. Kirken. At de får oppleve at det er én institusjon som alltid er til å stole på i sin tilstedeværelse. En kirke som alltid er åpen, tilstede og som står fast i lokalsamfunnet. Den som har vært tilstede i 1000 år og kommer til å forbli det, de neste 1000 årene, hvis vi gjør de riktige tingene. Nemlig å ha universell verdi for hele sognet man er satt til å tjene.

Hvordan kan det se ut, spør du kanskje?

Jeg tror at menigheten må utøve radikal raushet, tilstedeværelse og godhet mot alle i nabolaget. Ikke bare i kirkerelaterte ting men også i naboskapsting. Være bærer av en lokalkultur og lokalhistorie som smitter. En kultur hvor mennesker, i eller utenfor menigheten tenker; de folka der, er bare fylt av en godhet og nestekjærlighet som er verd å heie på fordi de heier på oss.

Jeg tror at presten og ansatte må bli mer synlige. At presten må være en del av lokalsamfunnet. Gå i nærbutikken. Bo i nabolaget. Se og heie på de viktige fotballkampene. Feire 17 mai i skolegården. Være den fremste representanten på kirkens raushet og kultur.

At menigheten tar del i eller igangsetter viktige dugnader for lokalsamfunnet. At de deltar i debatter om for eksempel trygg skolevei, rus blant ungdom, bekjempelse av ensomhet, familiekriser og godt naboskap. Alt som handler om å styrke nærmiljøet og bedre naboskap.

Så kanskje til det poenget jeg kanskje vil mest angre på å skrive, siden det har en direkte konsekvens for meg selv senere ned på veien. Jeg mener at presten bør gå med prestesnippen (tjenesteskjorten), så mye som mulig. I alle fall mye mer enn de fleste prester jeg kjenner, gjør i dag. Ikke bare under sjelesorgsamtaler og seremonier. Men som et kontinuerlig synlig symbol på den institusjonen man representerer og som er tilstede i samfunnet. Så lenge man er på jobb så bør prestesnippen være på. Som en påminnelse til lokalsamfunnet at kirken er tilstede og til tjeneste, også utenfor kirkebygget. Som en påminnelse på hvilke kultur man befinner seg i. Som en påminnelse om at Gud er tilstede både hos troende og ikke troende. I og utenfor kirkedøren. I verden og i nabolaget. I himmelen og på jorden.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s