Gründerliv: Frykten for å tryne

De siste ukene har jeg møtt mange som heier på gründertilværelsen. Tusen takk for det.

Første dag som ny gründer

Første dag som ny gründer

Jeg syns det er interessant at mange også uttrykker at de selv drømmer om å starte noe egent. Bli gründer. Mitt spørsmål er hvorfor de ikke gjør det? Her er svarene like ulike som menneskene som svarer. Svarene har dog ett fellestrekk og det er at de opplever risikoen som for stor.

Det som overrasker meg mest er at de ikke snakker om den økonomiske risikoen. Det å hoppe ut i det ukjente når hus, heim og familie står på spill, krever et modig hjerte. Det er også en ekstrem form for motivasjon i gründerhverdagen.

Den risikoen de snakker mest om er risikoen for å feile. Dette er kanskje det som skremmer meg mest. Det finnes folk der ute som har helt geniale ideer men som ikke tør satse pga de er redde for å feile. Ikke det å feile i seg selv, men frykten for å tape ansikt ovenfor venner, kollegaer og samfunn.

Det handler om redselen for at folk skal si: «Se han! Han prøvde for seg selv og tryna!»   Alle som har satset vet at det ligger en enorm risiko for at man tryner. Hvis du tryner så risikerer du at navnet på bedriften din havner Dagens Næringsliv for første gang, under kolonnen: Konkursåpninger

Fra Dagens Næringsliv - Konkurser

Fra Dagens Næringsliv – Konkurser

Jeg har både trynet og lykkes som gründer. Da jeg lyktes, hadde jeg fullt av folk rundt meg som heiet og gratulerte meg. Når jeg tryna var jeg plutselig helt alene. Jeg fikk telefon fra media som ba meg forklare hva som hadde skjedd. Jeg måtte be på mine knær om at de ikke laget noe sak ut av det. Konkursen var en ærlig sak og jeg orket ikke ha ansiktet mitt på forsiden av avisen med stempelet, mislykket. Det stempelet trengte jeg ikke media minne meg på.

Da jeg fikk ny jobb, i mens konkursen pågikk, ble min nye arbeidsgiver oppringt av en anonym direktør som hadde tapt noen kroner. Hun bare måtte advare den nye arbeidsgiveren for hvilken taper jeg var som hadde gått på trynet og at bedriften min hadde gått konkurs. Ikke noe konkret, bare en generell advarsel. Jeg mistet den jobben før jeg fikk startet pga den telefonsamtalen. I dag vet jeg hvem denne anonyme direktøren er. Jeg har spurt hvorfor? Hun har ikke noe svar utenom at hun ville advare dem mot at jeg hadde gått på trynet og feilet. At jeg ikke var så suksessfull som de kanskje trodde. – Takk for den lissepasningen…

Alle som hadde støttet, var borte. Alle.

Jeg fikk fullt bokettersyn og alt det der. Konklusjonen fra Kemner og advokat var at det ikke var noen lovbrudd eller noe straffbart. Konklusjonen var rett og slett at markedet ikke var modent nok. Ikke noe mer eller mindre. Konkursen var helt fair.

Etter konkursen, måtte jeg bygge meg selv opp igjen, fra grunnen. Sånn er det å gå på trynet. Mange heier langs løypa, men løper vekk når ambulansen er på vei.

Om jeg enda skammer meg når jeg deler at jeg gikk på trynet? Ja, det gjør jeg. Denne bloggposten er faktisk enda tung å skrive. Det jeg har lært meg, er å bruke det til å motivere meg når det er tungt i gründerhverdagen.

Vi har en kultur i Norge for å skyve fra oss, til og med henge ut, folk som satser og mislykkes. Jeg liker å kalle det Jantes trampedans. Det er Jante som får alle sine bekreftelser og feirer med å danse trampede på «taperne». Det er ikke noe pent syn og vi ser det hver dag. Å gå konkurs er som regel en helt fair ting. Av og til, går det bare ikke.

Jeg har derfor full forståelse for at folk er livredde for å satse i Norge. Brannsårene kjenner jeg enda.

Med vet dere hva? Jeg ville aldri vært foruten. Den prosessen jeg var gjennom for 12 år siden har gitt meg så mye tilbake. Jeg vet hva som kreves. Jeg vet hvem man kan stole på. Jeg vet at familien er den viktigste resursen man har. De er frihavnen. Jeg vet hva man må fokusere på og hva man kan ignorere. Jeg vet at jeg sitter på erfaringer mange andre ikke har. Hvordan komme seg videre etter at man har vært nede i asfalten.

Jeg heier på USA og deres syn på gründere.

innovation-USAI USA har de et annet syns på det. Hvis du har satset og lykkes, så er det stor status. Hvis du har satset og mislykkes, så anses du som erfaren. Det å mislykkes er en del av veien til å lykkes. Ingen tror du lykkes første gang, men alle heier.

Jeg vil påstå at jeg lærte mer av å gå på trynet enn jeg har lært av mine 22 år i arbeidslivet. Man lærer seg selv å kjenne. Hva man tåler av press og stress. Man lærer masse om folk rundt seg og at den eneste støtten du trenger er fra deg selv og familien. Resten er bare bonus. Det viktigste man lærer er nok det man lærer om seg selv. Hva man står for og hvilke verdier man har.

I sist bloggpost skrev jeg at vi muligens var kommet til gründernes tidsalder. Da har jeg et råd til alle Jantene der ute:

Ta å hei på gründerne og støtt dem, også når de går på trynet. Det er nemlig de som vil forme og redde fremtiden, mens du står passivt å ser på. Det er de som kommer til å skape teknologi som renser verden som du har vært med å forurense. Det er de som vil lage de nye arbeidsplassene etter du har mistet din oljejobb. Det er de som vil gi dine barn muligheter du bare kunne drømt om.

Jeg elsker grundereDu burde gå med en t-skjorte hvor det står «I love gründere» på brystet og ropt hurra hver gang en gründer passerer deg. Hvorfor? Fordi de fortjener all din støtte siden de ofrer sin sikkerhet for å drive samfunnet litt mer fremover.

Så får jeg heller beklage hvis dette ble en litt mer personlig og emosjonell bloggpost enn planlagt. Av og til tar pennen veier man ikke forventer. Du trenger ikke heie på meg, selv om det gleder meg stort. Bare husk at når du treffer en gründer som ikke har lykkes, at han har tatt en risiko for å endre en liten del av verden. Han har i alle fall prøvd å gjøre en forskjell.

Hvis du er en som har en gründer i magen og lurer på om det er verd risikoen? Det er verd risikoen hvis du kjenner at magen sier at dette er noe du bare MÅ gjøre, ellers vil du angre resten av livet. La oss være ærlige. Det er ikke den letteste veien å gå.

Alain

 

Kategorier:Grunderliv

Tagged as: , , ,

3 replies »

  1. Veldig ærlig og bra skrevet Alain! Jeg har ikke gått konkurs, men har selv fått kjenne på det å ikke lykkes. Regninger hoper seg opp, man ligger etter på skatt og moms, mister troen på seg selv, osv. Som du sier, man føler seg alene når man trenger støtte mer enn noen gang.

    Er helt enig med deg at man burde være mer bekymret for den økonomiske risikoen man tar, for det er den som vil tære på deg, familien, forholdet, osv. Skulle du ikke lykkes første gangen (uten å at du taper økonomisk på det) er det bare å ta det som lærdom og komme seg opp igjen. Du vet noe du ikke visste tidligere og du kommer ikke til å gjøre den samme feilen igjen.

    Man skal heller ikke være redd for å spørre om hjelp. Dette er også en god mentalitet man ser i USA. Mitt inntrykk er at nordmenn generelt sett er redd for å dele sine erfaringer og hjelpe andre. Man holder kortene sine så tett til brystet. Ikke at jeg forstår hva de er redde for…

    I verste tilfelle blir du sett på som en leder, en autorietet innenfor ditt felt og du vil bli løftet av dine kollegaer.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: